Skulle du tilfeldigvis strande på en øde øy og kun ha med deg fem plater bør du sørge for at The Zombies’ «Odessey And Oracle» er en av dem. Den er rett og slett komplett, og kan høres på evig repeat til du eventuelt avgår av solstikk eller krupp. Selv etter din død vil Colin Bluntstones angeliske stemme ikke virke far-fetched.
The Zombies’ mesterverk er et lysende eksempel på musikk som spiller på et fullstendig følelsesregister, en bragd få andre makter. Du er glad, trist, melankolsk, nostalgisk, sur, sint og klar for fest før plata er omme – og alt skrudd sammen av en gjeng nerds med et så lite flatterende utseende at plateselskapet deres vegret seg for å sende ut pressebilder av dem.
Musikalsk var det få engelske band på sekstitallet, om noen, som kunne matche Zombies’ unike pallett av musikalske variasjoner. Klassiske britiske sjangre ble mikset ihop med moderne amerikansk soul og jazz, spesielt i Rod Argents særegne tangentføring. The Zombies kunne faktisk spille og gjorde det til gangs.
Spille kan de sikkert fortsatt, men om de har blitt noe penere kan en jo saktens tvile på. I kveld MÅ du sjekke dem ut på Rockefeller. Rod Argent og Colin Bluntstone er på plass og ryktene skal ha det til at de låter som en kule!
Du kommer ikke til å høre en dårlig låt (de var et fantastisk beatband også, tidligere i karrieren), men kan jo være uheldig å støte på foreldra dine småpussa på rødvin i plastglass. Den sjansen bør du ta – det er ikke hver dag de serverer himmelsk musikk i Torggata.
The Zombies – She’s Not There
|