En nær venn av Smuglesning-redaksjonen vil være sentral i vår nye føljetong. Den handler om døden. Vår venn, vi kaller ham Døden, er samtalepartner og deler sine tanker om dødsfall, dødelighet, dødsing og død.
Hver uke, eller så fort mange nok har dødd, vil vår venn Døden gå gjennom listen og tenke høyt. Det skal være en fin ting.
UKAS DØDSFALL:
Ike Turner døde denne uken, har du noen tanker om ham?
-Mm, jeg så det på Internet. Kokainoverdose, det var sterkt. Det står respekt av en mann som tar kokainoverdose i en alder av 76 år eller hva det var. Lurer på om han døde akkurat når det begynte å funke? Hvordan kjennes det ut å ta drugs når man er så gammal? Hadde han KOLS? Tror du han tok drugs alene, eller var han på nachspiel med venner? Det må være irriterende for ham å innse at hun Tina Turner lever enda, et mareritt, som om Nutbush City går på repeat i kisten. Et helvete. Det er nesten som om han dengte Tina inn i en kjempekarriere, mens han som stod for all denginga ble mobbet og stående utenfor. Man kan spørre seg om Tina Turner hadde blitt like stor om hun ikke hadde fått deng.
I Jim Goads Shit Magnet er det en del tekst om Ike. Jim føler et slags bånd mellom dem fordi de begge er konebankere. Det ble funnet en dau kar i hagen til han Hussain her om dagen. Butt-saken, om du har hørt om den?
-Ja. Kjedelig. Noen innvandrere i pengetrøbbel. Det er så opplagt, samtidig som det er indentitetsløst. Jeg har ingen spesiele tanker om dette.
Bobby Fischer?
-Ah, det eksentriske sjakk-geniet. Pføy! En spesiell fyr. Alltid noe uffent med folk som bytter statsborgerskap. Jeg forstår de som gjør det for å oppnå økonomiske fordeler, men alle andre virker bare paranoide og pysete. Samme med folk som bytter navn. Identitesflukt. En fyr jeg kjenner byttet navn til Sebastian, fordi han syntes det var så fint. Jeg dekonstruerte ham forran alle vennene våre, til min store glede. Han ble helt paff. Jeg tror han døde der og da. Fisher irriterer meg. God i sjakk, haha! Det gleder meg at han er død. Johan Galtung neste. Voksne folk som ter seg som unger.
Brad Renfro?
-Jeg bryr meg ikke om ham. Unge folk som dør, det er trist for de som kjenner dem. Unge folk har så få karakteristiske trekk. Jeg så bildet av han Brad på VG-Nett og tenkte bare hvem faen er dette? En liten fis som har vært med i noen filmer. Han havnet på nyhetene i Norge fordi de folka som jobber på VG-Nett sitter og scanner utenlandske medier dagen lang. Ingen har hørt om denne balleløse jyplingen her på bjerget. Han er ingen ting. Et ungt ansikt har samme forvirrende effekt som ansikter til etniske grupper som er fjerne fra din egen. Alle ser like ut. Jeg ser på bildet hans og ser bare noen bollekinn og en konform frisyre. Han Brad var en ultrakonformist. Han vil ikke bli savnet. Man bør helst dø sånn rundt femti år gammel. Da er mann fremdeles levende, samtidig som man har vært tilstede på jorda lenge nok til å bli husket, og man har utviklet karaktertrekk i ansiktet. Og man er ikke for gammal. Noen mennesker er liksom for sent ute til sin egen død. Som han gamlingen på 60 Minutes. Han var superflink, men burde ha dødd på en spektulær måte for minst femten år siden. I en brann?
Suharto?
-Men han er jo ikke dau!
Min favoritt-replikk comming up: ”Men han dør snart” hahahahahaha!
-Ha ha ha! Ja, den er god. Jeg er svært fascinert av dette. Han Suharto siger sakte inn i døden. Som tykk honning fra en teskje. Dritt for ham, men spektakulært for alle oss andre. Den uventede døden er den foretrukne død, som jeg lærte i en episode av CSI forleden. Suhartos tilfelle er det motsatte. Jeg koser meg med tanken på at flere titalls millioner mennesker følger med på dauinga hans. Det kan ikke gå sakte nok. Nå som han er ufarlig og holdes i live av iskalde maskiner, håper jeg at de drøyer dauinga i ukevis. Måneder! Til fingre og tær begynner å dette av. Noen uetiske leger i Indonesia et sted burde forsøke å holde liv i det rynktete trynet hans, slik som famous dead heads i Futurama. Det er skjebnen til mennesker hvis liv og virke består av dritt. En hel verden applauderer dine lidelser på dødsleiet. For en taper. Det med organsvikt er besnærende. Det må være merkelig å være i live mens organene kutter. Hoi, nå funker ikke nyra mi! Der går bukspyttkjertelen gitt. Hva blir det neste? Nesa? Jeg ligger på sykehuset og lukter ingen ting! Ha ha ha.