Texas-New Yorkeren Julian Schnabel etablerte seg først som rockesanger og billedkunstner, men har med tiden også markert seg som regissør.

Hans første film (Basquiat) tok for seg karrieren til den Warhol-assosierte kunstneren Jean-Michel Basquiat, og lanserte ikke bare Jeffrey Wright som en kredibel hovedrolleinnehaver, men kunne også skryte av David Bowie i rollen som Andy Warhol – og Dennis Hopper, Gary Oldman, Willem Dafoe, Benicio del Toro og Christopher Walken på gjesterollelisten. Ganske formidabelt, kan man si.

Fire år senere, i 2000, presenterte han nok et kritikerrost kunstnerportrett; Before night falls  – basert på memoarene til den kubanske poeten Reinaldo Arenas. Her kunne han skilte med folk som Diego Luna og Johnny Depp på rollelisten; i tillegg til at han gjorde en internasjonal figur av Javier Bardem.

I fjor var han tilbake igjen, og igjen leverte han et sterkt kritikerrost drama. Denne gang er det kanskje mindre kunst og mer prestasjon, i det filmens historie baserer seg på den selvbiografiske boken Le Scaphandre et le Papillon – diktert av den slagrammede JD Bauby. Og når jeg sier diktert så mener jeg at Bauby, som kun hadde kontroll over venstre øyelokk, måtte blunke hver gang riktig bokstav ble lest opp fra et frekvensordnet alfabet. Hvert ord tok ca. 2 minutter å diktere.

Da boken, som beskriver Baubys plagede indre liv, kom ut, fikk den glimrende kritikker og solgte ca. 150 000 eks. i løpet av den første uken. Ti år senere er altså filmen her (med tittelen Dykkerklokken og Sommerfuglen på norsk), og også den har mottatt strålende kritikker. I tillegg har den bl.a. vunnet regiprisen i Cannes, Golden Globe for beste regi og fremmedspråklige film, sjansene for Oscarnominasjoner er svært gode – og BAFTA-utdelingen i februar kan også gi gevinst.

Her hjemme kan vi glede oss over menneskets evne til å overvinne de uhorveligste tilbakeslag allerede 8. februar, og om ryktene er til å stole på blir dette en av årets sterkeste filmopplevelser.