Selv om denne boken har en aldeles forlokkende fin tittel (”Hvordan snakke om bøker du ikke har lest”), og selv om man lett kan la seg lede til å tro at ens dager som ubelest riff-raff er over, ser det dessverre(?) ut til at vi her har å gjøre med en aldri så liten ulv i fåreklær.

For hadde man lest mer enn bare de fete titteltypene hadde man sett at forfatteren (Pierre Bayard) har et nokså franskklingende navn – og at boken ganske riktig allerede har vært gitt ut på fransk; men da under tittelen ”Hvordan kan man snakke om bøker man ikke har lest?”.

Med denne vesensforskjellen i mente kommer det ikke som noen overraskelse at bokens 185 sider faktisk er fylt av tanker om det påstått imaginære skillet mellom ’Jeg har lest den boken’ og ’Jeg har ikke lest den boken’; om hvordan legitime, kritiske synspunkt oppstår – og om den brannfakkelaktige påstanden at en som har lest en bok fra perm til perm ikke nødvendigvis har lettere for å skjønne den enn en som ikke engang har tatt i boken.

Så da spørs det, da: Blir man lur av denne boken, eller er den kun for folk som allerede er lure – og blir disse i så fall enda lurere av å lese den?

Eller er det lurest å la være å lese den – og bare si til folk som spør at den var veldig interessant?

For interessant er den i alle fall.