Å bare høre de to navnene «Rune Pal» og «Terje Ness» i samme setning er nok til å frembringe vann i munnvikene. Sikle sikle. Rune Pal er mannen bak Oslos beste franske spisested, Brasserie Blanche. Terje Ness er naturligvis den tidligere verdensmesteren i kokkekunst. Sammen har de tatt over restaurantdriften på Fredssenteret, og mens det pusses opp inne i restauranten, har man satt opp uterestaurant på utsiden. Med andre ord forventer man seg naturlig nok digg mat på et digg sted.
Det var med den joviale innstillingen vi ankom, og ble vist til et «vindusbord» av en særdeles vennlig servitør med kreativ frisyre.
Menyen består av tapas eller 3-retter. Vi gikk for en slags varient av sistnevnte. Kongekrabbe naturell og tunfisksashimi med ponzusaus til forrett, og lettrøkt laks med tzatziki og soppgris(!) med potetkrem til hovedrett. Desserten var en sjokoladefondant med kokosis på deling.
Men hva skjer? Det tok ikke lang tid før vi kunne tørke bort sikkelet fra munnvikene våre, og i stedet hente frem de beste og mest tålmodige restaurantmanérene våre.
Tunfisksashimien var kjøleskapskald. Greit nok. Det syltede sjøgresset på toppen likeså, mens ponzusausen enten var totalt fraværende, eller måtte være en høyst norsk fortolkning av den japanske originalen. Vanskelig å si, siden tunfisken ikke hadde et eneste synlig tegn til sausen. Etter å ha konferert med servitøren kom han over med en skål ponzu til oss. Oppdagelse: «ponzuen» var i virkeligheten helt vanlig soyasaus, muligens med litt riseddikk oppi. Lange ansikter over bordet.
Mens en tung ponzu-diskusjon pågikk («det må være lime eller sitron i den!» «hva skjedde med de fermenterte greiene som alltid er oppi?») fikk vi ikke med oss at det som var bestilt som en kongekrabbe, et sted mellom oss og kjøkkenet var blitt til en halv hummer(!). Hummeren kom rett nok med et par-tre sitronbåter, men uten antydning til salt eller fett som kunne fullføre smaken og gjøre at det glasset med champagne vi satt og stønnet over kunne komme enda mer til sin rett.
Sånn så hummeren ut:
Også på hovedrettene lovte kjøkkenet mer enn de kunne holde. Den lettrøkte laksen var hverken røkt eller lettrøkt, og selv om porsjonen var dugelig og tzatzikien smakte sånn som den gjør når du inviterer til grillfest hjemme i hagan, var det noe grunnleggende dølt ved den. Soppsvinet smakte muligens litt sopp (de er fôret med sopp hele livet), men kjøttet var tørt og hardt, og bar umiskjennelig preg av å ha vært stekt en annen dag. Hvis du har kost deg med litt juleribbe på 3. juledag, skjønner du hva vi snakker om. Det har sin sjarme, men er kanskje ikke det man forventer å få når man legger igjen bortimot to tusen spenn i en middag på den
nye restauranten til et stjernekokk-par som Pal/Ness.
Også sjokoladefondanten fortsatte måltiden på cafénivå. Fondanten i seg selv var det ingenting å si på, og kokosis er jo alltid godt, men et par blåbær og bringebær er ikke nok til å føre retten sammen på et tilfredsstillende nivå. Vi kunne muligens blitt hjulpet av en dessertvin. Men der måtte servitøren melde pass. Desservin var de gått tom for i forrige uke(!).
Her har vi kakaobomben:
Vi er ikke helt sikker på hvem som har tatt sommerferie på Alfred. Men NOEN er åpenbart på ferie. Dermed står Alfred der som en ren turistfelle, en sjelløs unnskyldning av en restaurant, hvor det eneste ansvaret som tas er ansvaret for å loppe deg for spenn. Fredssenteret gjorde muligens et riktig valg da de erstattet franske Pascal med norske Pal/Ness, men akkurat nå er et av de første ordene vi assosierer «Alfred» med «svindel». Og er visstnok ikke så bra når man er i fredsbransjen.
|