Ah, endelig i gang med livets største glede: Klisjé-VM.
Ukene der verdens visstnok beste fotballspillere utkjemper kriger om gulltrofeet er i gang, men det skjer så veldig mye mer enn det. Her er listen over klisjeer du må passe deg for.
Først ut er en uant mengde PR- og reklamekampanjer i høyst varierende grad. Og en del celeb cameos av den uforglemmelige typen. Noen uker før VM starter, kommer billigkjedenes piqueskjorter med diverse landslagsmotiv, rumenerne på Karl Johan selger fake drakter, Fujitsu-Siemens og Sony «gir oss VM», og pissdyre TV-reklamer med VM som tema ruller over boksen.
Når årets VM-ball offentliggjøres og testes, kommer reaksjonene på løpende bånd. «Sporten må bli mer uforutsigbar og målrik» mener FIFA. «Dere latterliggjør verdens beste keepere» mener Thorstvedt, Grobelaar og andre avdankede 1’ere. Samtidig tar kommentatorene ibruk nye banale uttrykk for å omtale frisparkteknikken til Ronaldo og de andre som treffer heldig og får hjelp av svalenavigeringen i ballen.
Etter hvert snekrer Adidas sammen sin sjokkerende dyre reklamefilm med Snoop, David Beckham og Noel Gallagher. Plottet i år er fotballfaglig som alltid: Kryssklipt med en scene fra Star Wars… Nike på sin side lager det de mener er verdens beste reklame, der Drogba, Cannavaro, Rooney, Ribery, Ronaldinho og Ronaldo fremstilles som overmennesker. Igjen.
Så må vi ikke glemme det mest opplagte da. For å ta bort fokus bort fra heller skuffende resultater det siste året, finner plutselig den italienske paparazzien bilder av spillerne på stranda. Brune som Nelson Mandela, og svetteglinsende som nordmenn på bomtur til Johannesburg. Tap mot Mexico uka før VM er glemt. Samtidig begynner debatten om WAGS og sex under mesterskapet. Brasilianerne mener det er bra, så lenge det ikke er med konene til de andre spillerne…
Når det bare er noen dager igjen er det skadene som er i fokus. Rio Ferdinand, Didier Drogba, Mikel; krise etter krise etter krise. I de siste treningskampene blir fokus rettet mot de minste bagatellene, bare for å bygge opp forventning. Wayne Rooney skal ha brukt det stygge F-ordet til en dommer. Igjen. For 1294. gang i 2010. Toppoppslag på VG Nett. Dommer’n ble fornærmet stakkar.
Så følger behind the scenes-bilder fra treninger. Publikum som strømmer til. Spillere som gjør rare bevegelser eller poserer flashy med ballen på nakken mens en annen simulerer sex bakfra. Videre følger fansen. Med øl i hånda og ekstremt tacky og overpriset supporterutstyr som ender på ryggen til en kid i en SOS-barneby i august. Og de fine damene på tribunen. Vi elsker dem! Puppene pent pakket inn i for trange bikinier med sitt lands flagg på. I mangel på svensker, får vi ta til takke med de danske damene i år.
Når mesterskapet for alvor er i gang skal vertslandet flashe alt som er verdt å flashe, mens den kritiske pressen fra vestlige land påpeker alle bruddene på menneskerettighetene og de dårlige levevilkårene for de som har bygd milliardarenaene. Landets største yndlinger, ingen tvil om hvem det er i Sør-Afrika, prater om krig og fred og fotball og sånn. I Sør-Afrika har de til og med klart å linke det bedritne vuvuzelahornet til foreningen mellom hvite og svarte.
Tyskland, Frankrike og England går på tidlige smeller, men klorer seg fast og klarer avansement. De afrikanske lagene skal ifølge ekspertene overraske (i år også), men spiller så naivt bakover på banen at de er sjanseløse. Så kjemper Nord-Korea, Honduras, Slovakia og New Zealand om hvem av miniputtene som klarer å få minst dårlig målforskjell.
Halvveis gjennom VM blir Maradona nok en gang den største profilen i mesterskapet, som han har vært samtlige ganger han har deltatt i VM. En hands i ’86, skadeproblemer og strammebom i ’90, doping i ’94. I år trekker pressen kølapp for å bli skjelt ut, og fotballguden får skylda når Argentina noe overraskende ryker ut tidlig.
Når mesterskapet nærmer seg slutten hører vi stadig oftere: «Ja, var som jeg tenkte men ikke sa høyt før VM: De kom til å nå langt.» Samtidig gruses vi av små kids i Asia på VM-manager-spillene vi var bombesikre på å vinne. Og så det verste av alt: Jeg får ikke tak i det siste fotballkortet i samlingen. I år som i 2006, som i 2002, som i 1998. I 1994 klarte jeg faktisk å fylle, etter å ha bytta kort til en verdi av cirka ti ukers lommepenger mot det siste jeg manglet.
I dag begynner måneden gutta elsker, damene (og England-fans) hater. Husk at ballen er rund og cup er cup. Enjoy!
|