Da forrige århundres mest kjente og avholdne forfatter passerte de åtti var han ikke lenger så opptatt av sin forfattergjerning, men snarere av sin nylig utviklede livsfilosofi/semireligion; ‘den tolstojiske bevegelse’. Siden dette nye levesett ikke bare innebar dyder og mål som sølibat og askese, men også fraskrivelse av adelstitler såvel som privat eiendomsrett, var hans kone (grevienne Sofya) naturlig nok mindre enn begeistret. Og da Tolstojs nærmeste og mest iherdige venn(?) og medarbeider, Vladimir Chertkov, viste seg å ha jobbet i skjul for å overtale Leo til å skrive et nytt testamente hvor han frasa seg rettighetene til sine verk (Anna Karenina, Krig og fred, m.fl.) toppet det seg virkelig.
Det er til denne landlige ‘idyll’ en veldig ung Valentin Bulgakov blir sendt (av Chertkov) en vårdag i 1910, for å agere som Tolstojs personlige sekretær og bevegelsens øyne og øre. Saken var nemlig den at Chertkov – i tillegg til at han hadde gjort seg mektig upopulær hos Tolstojs kone – var plassert i husarrest av tsarens politi, og han/bevegelsen trengte en direkte link til den store, gamle, skrøpelige og lettpåvirkelige(?) mann.
Bulgakov fremstilles av en overordentlig entusiastisk og veldig ungt (og irriterende Gerard Butler light) utseende James McAvoy, som fint får frem splittelsen han opplever når han kastes uti denne ekteskapskranglete og ideologiske heksegryte – hvor stort sett alt han tror og stoler på til daglig blir satt på prøve. Grevinne Sonya (en vidunderlig og lidenskapelig Helen Mirren) sjarmerer ham rent i senk, og den intense beundring han i utgangspunktet følte for Tolstoj (en jovial, men pompøs og bestefars-sta Christopher Plummer) blir snart vanskelig å bevare. I tillegg må han kjempe mot kjødets fristelser, intern maktkamp og sjalusi – samt Cherktovs (en potensielt meget guffen Paul Giamatti) stadig mindre sympatiske oppførsel.
Dette burde selvfølgelig gi de mest intrikate intriger, mot den mest storslåtte kulturhistoriske bakgrunn, men nei. Historien presenteres i en underlig flat og tv-aktig stil. Distansen til lerretet, historien, menneskene føles som stor, og vi blir sittende å se på filmen. Det hele blir en oppvisning i hvordan det nesten skal gjøres, og vi klarer ikke engasjere oss. Hadde man vridd bare litt på manus – alle ingredienser er nemlig til stede – kunne man fått en fantastisk underholdende, lett tilgjengelig og uforglemmelig morsom P. G. Wodehouse-versjon. Radikalt? Kanskje. Men helt klart å foretrekke fremfor en versjon hvor vi lærer mye, men opplever lite.
The Last Station har premiere fredag 16. april og kan sees på Gimle.
|