Endelig er det sesong for beachen igjen. Og hva gjør man da? Står opp tidlig, lager tunfisksalat, slider innom Narvesen og bunkrer opp med mags og så straka vegen til havet. Bedre blir det ikke. Siden badetemperaturen ennå ikke er helt optimal blir det mye tid til lesing og vi fortsetter vår utrettelige guiding gjennom bladhyllene. Denne gangen legger vi listen ganske høyt også.
Sang Bleu
Issue 5
Man fortsetter og la seg imponere av de gode herre på Interpress som med dette skrur opp Narvesen-utvalget til 9 pluss. Sang Bleu er hands down månedens vinner og viktig klo. Anført av Maxime Büchi er Sang Bleu etter powerhouse av et art, tattoo, fetish og fashion mag fra Sveits. Men rollelisten er internasjonal. Teksten mest engelsk og litt fransk. Formatet påminner både bibel og telefonkatalog der dette issue omfatter to mastodone bind. Profetisk presentasjon av variert billed- og tekstamaterilae, katalogisk ansamling av veldige mengder informasjon. Fra flashy fashion stories fra celebs som Ellen Von Unwerth til rantings fra beryktede veteraner som John Giorno til den svenske performancekunstneren og Matta-vennen Karl Holmqvist. Godeste Banks Violette opptrer som journalist her og det erskarpe saker. I intervjuet han gjør med Daniel Albrigo sier han følgende om samtidskunstens anonymiserende, serialiserende effekter både fra pop art og minimalisme: «… as if your crossing out a list of what makes contemporary art, contemporary art.» Kanskje kan det gjelde Sang Bleu som mag også. Minus: Jeg sliter litt med den tilstrebede fanzine-, cut and paste-feelingen i layouten. Når høyteknologisk design (de lager egne fonter osv) skal mime lavteknologisk fanzinemakeri skurrer det. Helst hadde jeg sett hele Sang Bleu på superglossy papir i stedet for på det matte fanzinemimende papiret de for det meste benytter seg av. Innholdet hadde vokst på det. Og dessuten er det billigere.
Vogue Paris
Avril 2010
Ah, følelsen av å åpne et nytt nummer av franske Vogue. Booste frankofilien, innbille seg man befinner seg inne i en Salovatore Ferragamo ad fra Monaco, flykte inn i beleven omgang med conversation pieces fra Ruff, Hirst og Meese (når ser man det i norske dameblader?), legge merke till added sexyness nå som solen har tittet frem. Klassisk sort-hud-møter-hvit-hud-møter-jouallerie fra Tom Ford, Shamballa, Chanel og co. En klassisk Heidi Slimane-serie. En tounge in cheek Hawaiian Tropic-referende Steven Klein-serie. Beauty-sider som viselt referer til plastisk kirurgi-bandasjer og Pompei. Russlandsfetisjisme. Natalia Vodianova har samme farve på lepper, kjole og strømper på Sidactions veldedighets-middag.
Artforum
March 2010
Highlights: Hardt & Negri-debatten som ble instigert da Artforum trykket utdrag fra Commonwealth i høst fortsetter. John Kelsey skriver om The Runaways-filmen. Mer film, Daniel Birnbaum skriver frapperende om Keren Cytter at hun er «one of the emblematic artist of our moment.» (Kunst)vereden er transitorisk. Gledelig er det selvsagt å se en større omtale av good guy Alex Hubbard. Hubbard stilte jo (som kjent) ut i Oslo i fjor. Creepy nok er det et større essay om nylig avdøde Malcolm McLaren som konkluderer med at «without a consumer there can be no commodity, the commodity has devoured itself.»
Art Review
April 2010
Siden Lyotard begynte å skrive seriøst om samtidskunst på 80-tallet har samtidskunsten periodevis virkelig grepet etter ny materie, nye konstellasjoner og nye måter å ransake sin egen produksjon. Filosofen Jacques Rancière har de seneste årene vært forbilledlig på flere måter i så henseende. Både fordi han etterhvert, nesten som ved en tilfeldighet, forholder seg aktivt til kunstverdenen og dens produksjon og fordi han kommer med en kritikk både av Althusseriansk elitisme og Bourdieusk determinisme. Art Review har et passe stort intervju med den franske filosofen og det er selvfølgelig grunn god nok til å kaste seg over dette nummeret. Sammenlignet med Artforums Rancière-issue fra 2007 er dette selvsagt en litt blekere affære. Men det er fremdeles en affære.
Foam
No. 22. Spring 2010
Bouquet: akryl, olje, terpentin. Da er det betryggende å vite at nederlandske Foam i sin helhet er viet fotografiet. Så for inklinasjonen til å tro at både fotografiet og maleriet deler visuelle indekser og trusler i dag. Foam er meget fine saker og anbefales herved med en gang. Elegant lagt ut og med en enkel, men effektiv, kuratorisk idé (Foam består så og si av en åtte portoolier fra åtte fotografer med tilhørende tekster (en om fotgrafen og en «katalogtekst»). in fact så er dette en av de bedre utgavene jeg har sett av Foam på en tid og mligens har det å gjøre med at løsenordet «peeping» avføder stringente fotoserier, kommentarer og magasinkomposison. I midten står Evan Badens iscenesatte fotografier av jenter som iscenesetter seg selv på pikerom for med selvutløser videre iscenescette seg selv for andre seviscenescettende betraktere påinternett. Et forførende dokument på visuell teknisitet.
|