Pompel og Pilt? For en dustete overskrift. Mary og Max er for det første ikke en dukkefilm. Det er en animasjonsfilm (à la Wallace & Gromit) og den er ikke for barn. Kall den barnslig, kall den barnlig – kall den hva du vil: Denne filmen forteller uansett uttrykksform en voksen historie, med voksne problemstillinger.
På midten av 70-tallet sitter en ensom, liten pike ved navn Mary i Australia og ønsker seg vekk fra sitt nitriste liv. Pappa har en dødskjedelig jobb, en dødssær hobby og en forkjærlighet for Baileys. Mamma jobber ikke i det hele tatt, har en forkjærlighet for radiooverført cricket og sherry. Mye sherry. Og ingen av dem er overvettes interessert i Marys ve og vel. I New York sitter en ensom, middelaldrende over eater ved navn Max, og sliter med angst, forvirring, naboer – og det som verre er. På merkelig vis finner de hverandre som brevvenner og i et besynderlig start-stop-forhold hjelper og sårer de hverandre avgårde i livet.
Regissør og manusforfatter Adam Elliot vant allerede i 2004 en Oscar for sine animasjonskunster og med Mary og Max debuterer han omsider som spillefilmkreatør. Som sedvanlig er hans visjon fylt med presise observasjoner, bittersøte undertoner og høyst menneskelige figurer. Med seg på ferden har han imponerende effektfullt stemmetalent fra Toni Collette, Philip Seymour Hoffman, Eric Bana og Bernard Humphries, og i kombinasjon med egen fantasi og oppfinnsomhet gjør dette M og M til en imponerende gjennomført, tidvis rørende og alltid underholdende, liten film.
Mary and Max har premiere fredag 26. mars og kan sees på Ringen 4+5 og Saga 4.
|