Den første, beste og følgelig mest spennende Oscar-indikatoren er Golden Globe-prisene. I dag ble nominasjonslisten for disse offentliggjort, så nå er spekulasjonene for alvor i gang. Om du klikker deg inn her kan du lett følge med på hva jeg snakker om – i tillegg til (eventuelt) å rakke ned på mine kommentarer og spådommer.

Aller først tar vi en titt på de nominerte til prisen for Beste film (drama), og her har vi egentlig bare tre reelle kandidater, tror jeg; selv med syv(!) nominerte filmer.

American Gangster er ikke ”seriøs” nok, Eastern Promises  er for eksplisitt i voldsscenene og The Great Debaters  lukter ”too worthy” helt hit. Midt i gråsonen finner vi Michael Clayton , som alle er enige om at er bra – men ikke så bra. Dette betyr at vi sitter igjen med Atonement, No Country for Old Men og There Will be Blood.

Alle tre er basert på bøker, men kun Atonement og No Country for Old Men’s originalmateriale er kritikerroste og skrevet i vår tid, og There Will be Blood’s regissør (Paul Thomas Anderson) er den eneste som ikke er nominert for beste regi.

Slike ting kan slå begge veier, og i dette tilfelle tror jeg at det gjør akkurat dét. Med det mener jeg at jeg tror Hollywood Foreign Press Association (for det er de som stemmer over det hele), lettere vil kunne la seg imponere av en mektig film om grådighet og religion i et primitivt amerikansk samfunn (Blood), enn en verdig, engelsk film (Atonement), som garantert vil motta mange Oscarnominasjoner uansett. Samtidig er HFPA, og nesten alle andre filmjournalister, veldig glade for at Coen-brødrene er tilbake med en go’film (No Country har fått supre anmeldelser), så det står nok mellom Blood og No Country. I en slik situasjon er det slett ikke umulig at Blood får pris for beste film, mens Coen-gutta får for beste regi.

I kategorien Beste film (musikal eller komedie) er nok Across the Universe for sær og Hairspray for resirkulert. Sweeney Todd er mest imponerende av de resterende tre, Charlie Wilson’s War følger like bak – mens Juno er kanskje den som bør vinne. (Om ikke fordi den er bedre enn de andre, så fordi det vil kunne sparke i gang en ‘riktigere’ abortdebatt.)

Men, i og med at Tim Burton er i storslag med musikalen Sweeney, og siden ringreven Mike Nichols har fått Aaron Sorkin (The West Wing) til å skrive et sylskarpt manus til Wilson, går nok prisen til en av disse to. Dessuten har begge et a-lag av stjerner å skilte med, mens Juno’s tenåringsgraviditetskomikk fort kan bli i drøyeste laget for en ‘seriøs voksenjury’.

På skuespillersiden har vi et veldig, veldig sterkt felt i år, og det er nesten umulig å si noe med særlig sikkerhet. Like fullt tror jeg at når Clooney allerede har vunnet tunge priser for sine to siste, seriøse, liberale filmer, vinner han ikke enda en for å portrettere nok en presset mann med samvittighetskvaler.

Mortensen og Washington kan slite med at filmene deres ikke er tilstrekkelig prisverdige – så da står vi igjen med McAvoy og Day-Lewis. Førstnevnte er en ekte up-and-comer og kan score på dét, men Day-Lewis har vunnet skammelig få priser for en mann med hans kvaliteter – og når han nå omsider er tilbake med en sterk tolkning kan prisen lett ende i Irland.

I musikal- og komediekategorien er situasjonen litt annerledes. Reilly og Hoffman’s sjanser ødelegges av at filmene deres er for marginale, den briljante Gosling har samme problemet (i tillegg til at han, når han er på sitt beste, som regel portretterer ekstreme typer). Da sitter vi igjen med Depp og Hanks – og nå tror jeg faktisk at mange vil synes at Johnny omsider fortjener en pris. (Og det gjør han vel, også.)

For damene er situasjonen langt enklere, tror jeg. Kun Kiera Knightley spiller i en nominert film, hun har gjort mye bra uten å vinne noe særlig ennå – og med et så classy prosjekt (Atonement) som ramme rundt tolkningen hennes ligger hun veldig godt an. (Dark horse: Julie Christie.)

I musikal-/komedieavdelingen er jeg på tynn is igjen. Men: Ellen Page’s stilling svekkes nok en del av abortkomedie-problemet. Dessuten har HFPA en tendens til å gå for engelskspråklige filmer og tolkninger, så Cotillard ligger ikke best an, hun heller. Tim Burtons forlovede (Bonham Carter) er den eneste fra en nominert film, men prisjuryer liker jo å gå for tjukke, dumme eller på annen måte sosialt uheldigstilte/utfordrede underdogs, så Adams og Blonsky henger også med. (Selv har jeg mest tro på Helena B C, selv om Adams i fjor akkurat ikke vant Oscar for sin rolle i Junebug.)

På supportersiden er jeg ute og synser vilt igjen, men Javier Bardem har vært så god, så lenge at et slags engelskspråklig gjennombrudd absolutt burde være på trappene. I tillegg spiller han en beksvart morsom rolle i Coen–brødrenes return to form. (Mulig utfordrer: Philip Seymour Hoffman.)

Hos damene stiller nok Cate Blanchett sterkest. Ikke bare kommer hun til å misse prisen for beste kvinnelige hovedrolle (Elizabeth), hun har også fått kjempeskryt for sin birolleprestasjon som kvinnelig Bob Dylan i I’m Not There. Like fullt har Saoirse Ronan kanskje en sjanse med sin innsats i Atonement. Kanskje.

PTA er altså ikke nominert for sin regi av There Will be Blood, uten at det gjør jobben særlig enklere for meg. Både Burton, the Coens og Joe Wright har tydeligvis gjort en kjempejobb på sine respektive filmer – og når en outsider som Julian Schnabel er nominert vet man at også han har begått noe stort. Holder likevel en knapp på Burton, i det han ennå ikke har vunnet noe stort. Slike ting har dessverre(?) en tendens til å påvirke stemmegivningen, men samtidig er Coen-guttas tilbakekomst i det øverste kvalitetssjiktet veldig populær, så her blir det tett. Veldig tett.

Tett blir det også i screenplay-kategorien. Her har vi ringrever som Christopher Hampton og Aaron Sorkin – pluss den mange ganger nevnte duoen Joel og Ethan Coen. I tillegg har vi et manuskript fra et imponerende vanskelig originalmateriale (som ble diktert av en mann som var lam fra topp til tå, bortsett fra i venstre øyelokk), og som muligens kan gi Ronald Harwood en hyggelig overraskelse utpå nyåret. Eneste høne i kurven er Diablo Cody, og hvem vet: Kanskje er det dette som gjør at hennes søte, sinte, morsomme og originale manus for Juno går helt til topps? Nei; jeg tror nok mest på Harwood, jeg. Selv om han i beste fall kan beskrives som en høy-oddser.

Også i kategorien beste fremmedspråklige film står kvalitetskandidatene tett – ekstremt tett, faktisk – men den tvers igjennom gustne og troverdige Gullpalmevinneren 4 måneder, 3 uker og 2 dager stiller vel sterkest. Den omhandler aborthelvetet, den òg, men i motsetning til Juno utspilles dette dramaet i 80-tallets Romania, og vitsene står på ingen måte i kø. Og slikt blir det gjerne priser av. (Er klar over at jeg høres veldig kynisk ut nå, og det er uheldig, for dette er faktisk en film som fortjener alle priser den kan få.)

Over på helt andre siden av virkelighetsskalaen finner vi animasjonsfilmene. Hvem som vinner her bryr jeg meg ikke særlig om. De er morsomme og underholdende alle som én, de har ingen reelle budskap, ingen opplysningsmisjon – og priser for filmer blott til lyst gir ikke en spennende dyst.

Ellers kan det være verdt å merke seg at Clint Eastwood er nominert i to kategorier; for beste filmmusikk og beste originale sang – begge for den Sundance -prisvinnende Grace is Gone. Dette overrasker nok mange, men som den habile pianist og komponist han er, er det slett ikke ufortjent.

Siden denne teksten er vinklet opp mot fremtidige Oscarnominasjoner generelt, og film spesielt, sier jeg ikke mer om tv-nominasjonene enn at jeg ønsker min personlige favoritt; komikeren, musikeren, forfatteren og skuespilleren Hugh Laurie – og serien House – all mulig hell og lykke.

13. januar 2008 får vi altså fasiten, men enn så lenge kan man kontemplere, spekulere og argumentere så mye man orker. Eller bare la det være. Film- og tv-verdenen går uansett videre, og kvalitetsprodukter i lange baner står og venter på oss.

Takk for det – og måtte den beste vinne.