Nei, ikke akkurat. Clint og de andre ønsket nok veldig gjerne at Invictus skulle være nettopp det, men det blir dessverre smurt litt for tykt på. Ikke hele veien, selvfølgelig; til det er der altfor mye kvalitet, både foran og bak kamera. Og godt er dét, for historien er både god, basert på virkelige hendelser – og følgelig historisk interessant.
Historien det er snakk om, beskriver hvordan Nelson Mandela, da Syd-Afrika skulle være vertsnasjon for VM i rugby, benyttet seg av sitt skarpe politiske sinn og sin unike sjarm, og gjorde nasjonens rugby-landslag til et kombinert symbol på og verktøy for integrasjon, samarbeid og tilgivelse. Året er 1994, verdensmesterskapet er et år unna, landslaget er i elendig form og Mandela er såvidt i gang med sin første president-periode. Men i stedet for å lytte til sine rådgivere og oppløse hele landslaget, endre dets forhatte navn, skifte draktfarver, sørge for at lagets (hvite) kaptein fratas sitt verv – eller noe som helst i den retning – så gambler han høyt, og backer dem innbitt. Sakte, sakte – og med sterk motstand innen- og utenfra – begynner laget å finne formen, folket (hvite og sorte) begynner å føle stolthet og Mandelas tilsynelatende galskap begynner å anta fornuftige former.
Det stilige, det inspirerende og det potensielt rørende ved det hele er at det faktisk var slik det skjedde – og det hadde virkelig en enorm effekt på landets tro på seg selv og fremtiden. Det ikke fullt så stilige er at Eastwood/produsenten/whomever bommer helt katastrofalt i valget av musikk (et par av sangene er komisk overtydelige), at Eastwood også med en del regigrep er for tung på labben, og at aksentene til hovedrolleinnehaverne (som sjokkerende nok er nominert til Oscar; Morgan Freeman for portrettet av Mandela og Matt Damon for rollen som Pienaar, lagkapteinen), til tider glipper. Men for all del: Invictus er fortsatt en god film; bare ikke så god som den kunne og burde vært.
Invictus har premiere fredag 5. februar og kan sees på Klingenberg 1.
|