Følgende er skrevet tungt angrepet av norovirus, selvhatende, innimellom voldelige spykuler. Uten internett. Vet ikke om jeg har savnet nett særlig heller. Nesten alt er kjedelig. I perioder har jeg riktignok savnet frisk luft og drømmende, emotiv trance. Nei, for all del ikke de fjollete forsøkene på trance-revival jeg har vært så uheldig å bevitne nede på Youngstorvet, med tilhørende jazz hands lutrygget møljedans – nei, the real, cold, thing.
Mixmag February 2010
Jeg fornemmer at det forventes at jeg her skal skrive en slags nekrolog som proklamerer Mixmags overflødighet nå som vi har noe som heter internett og bloggosfære. Gjesp. Med mindre du har veldig god tid, eller en langt over gjennomsnittlig interesse for elektronisk dansemusikkk, så er det grenser for hvor mye mer enn Resident Advisor, Beatport pluss et knippe blogger (av folk du deler smak med) du makter å surfe gjennom i løpet av en arbeidsdag. Mixmag er ganske fiffig publisistisk sett og gir et godt overblikk på hva som er zeitgeisten i dance-verdenen generelt og Storbritania spesielt. Pluss gatesmarte og tidvis morsomme introduksjoner, ”dybdeintervjuer” og en enorm mengde lister og hype charts, redaksjonelle og fra big name jockeys. Selv om DJ Strangefruit har klaget over at Mixmag ”mer og mer ser ut som et pornoblad” siden 1998, minst, kan man spare tid, penger og timevis med bortkastet downloading ved å ha siste Mixmag på dass. Selv om layouten minner om Dattera til Hagen-flyere og motestoffet er smertefullt. Skal jeg si noe om drug-greia? Circa hvert tredje nummer av Mixmag har drugs som tema og publikasjonen er blitt ganske så liberal etter hvert. Ikke så ekstremt spennende akkurat, britiske klubbere er på fest de liksom, men man finner interessant lesning om britenes nye favorittdop, mephedron, og andre ”legal highs” du kan bestille på det nevnte internettet. Pluss anarko-hedonsistiske quips som følgende i forbindelse med ryktene om nittittallskvalitet på ecstacy: ”if greedy dealers don’t kill it […]with fakes […], the consequences for dance music could be absolutely huge”.
Complex December 2009/January 2010
Herregud, da. En påminnelse i magasinformat om at blogger som regel suger. Spesielt indie/elektro/hip hop-derivatene. Liten skrift, thumbnails, farger fra flyerne til Dattera til Hagen, døve bilder av mat på tallerken, tullete ”streetstyle”-bilder, kjøpeguider, ønskelister, gode råd og vink fra Vampire Weekend, ”indie-tronica”-duoen Woodhands om ”sluts”, enda flere kjøpelister, og enda mer thumbnails på ting du må kjøpe, kje forsøk på seksualisering av alt og ingenting, ”fjes” og what have you not. Eneste som ikke ser ut som som en skjermdump fra en oversponset blogg er et intervju med Eminem der følgende er uthevet som sitat: ”There’s so much weird stuff on the internet, it’s getting harder to shock people.”
Tate Etc Issue 18. Spring 2010
Mens museumsdebatten, og kaoset, raser videre her i landet, så pumper Tate Modern ut enda et nummer av sitt eget magasin. Det er et prisverdig prosjekt selv om altså mange av sakene er tett knyttet opp til pågående, eller kommende, prosjekter, eller nyervervelser, ved London-muséet. Det har de de selvføgeig lov til og så skjer det en del spennende ting der. Likevel synes dette å være noe av hovedproblemet til Tate Etc: det greier liksom ikke bestemme seg om det skal være en fin og innbydende brosjyre for institusjonen eller et mer cutting edge mag i sin egen rett. Dermed er det en distinkt følelse av allmenngjørende kos og fargebruk blandet med tidskrifts- og magasinambisjoner. For all del, det er mye jeg liker godt her, som feks Lisa Le Feuvres essay ”Failure” (alltid en bra tittel) og essayet om kunstnerisk samarbeid som praxis og bevegelse (kult å se Claire Fontaine sitert på ”the crisis of singularity is the end of authenticity”). Med modigere layout og konsept hadde man kommet lenger her, men foreløpig virker Tate Etc ikke uunnværlig på noen måte.
Streetwear Today No. 31. 2010: January, February, March
Jeg må innrømme at jeg aldri engang har bladd i Streetwear før, selv om jeg ofte har sett det i hyllene. Men det er et funny bekjentskap – det minner meg om Tyskland og tyske venner. Kombinert med den definitivt industrielle duften av Streetwears papir er det som en 20 minutters løpetur innom en bråte streetwearbutikker, platesjapper og sneaker- og grafgallerier i Essen eller Hamburg. Komplett med en heseblesende, staccatto og tidvis uhyrlig engelsk fra velmenende folk. Streetwear er først og fremst myntet på innkjøpssjefer o.l. i Tysklands enorme, eh, streetwear-marked(et marked som har slitt i 2009, skal vi tro lederen). Eller over middels interesserte butikkansatte og entusiaster i samme bransje. Masse, masse bilder; moteserier, produkter og butikkinteriører. Det ser fint ut innimellom og den komplette mangelen på rettskriving, korrektur, disposisjon og engelsk ordbok er tidvis sjarmerende. ”From hand made t-shirt design towards a full line is a big step, how did you reached this goal?” Eller den euforiske anmeldelsen av Lindstrøm & Christabelle: ”Both been working on and off since 2001, but haste makes waste so they waited until they produced some wildly structured nuggets to die for.”
Snowboarder February 2010
Men faen, da. Gi meg et snowboardmag på bedre papir, det trenger ikke være 100% recycled organic new age hippie bullshit. Med mye større og bedre bilder. Eller enda bedre: hook meg opp med nye snowboard-boots og tur til en fin skidestinasjon. Pronto!
|