Jeg vet det er tidlig for slike uttalelser, men jeg lurer faktisk på om vi allerede har en av årets beste filmer blant oss. Polytechnique er så formfullendt, så velkomponert og velspilt, og så forbilledlig lite masete, at dens nennsomme og fluide formidling av sin beksvarte historie vanskelig kan kalles annet enn mesterlig.

Denne korte, tette filmen gir oss den fiksjonaliserte historien om massakren ved den tekniske høyskolen i Montreal, i 1989, da en av studentene fant det for godt å troppe opp med rifle og ammunisjon – for så å spre sitt antifeministiske budskap. Vi følger tre nøkkelpersoner tett; forut for, under og tildels i bakkant av tragedien.

Filmens nydelige sort/hvite foto og dens rytme, billedutsnitt, vinkelvalg og strukturelle oppbygning, bringer tankene hen til en annen, mer eller mindre ukjent sort/hvitt-perle; den uforlignerlige og underkjente Suture, og gjør – også mye takket være det subtilt effektive lyddesignet og den velvalgte musikken – at vi fullstendig og ubønnhørlig dras inn i marerittet. Et mareritt som serveres uten særlige forklaringer og konklusjoner, men som ved sin renhet, tydelighet og eleganse likevel sier nok.

Polytechnique er fortellingen om en tragedie som gjennom sine kvaliteter, og til tross for sin ugjenkallelige grusomhet, fremstår som vakker. Dette er en film du skal se.


Polytechnique har premiere fredag 8. januar og kan sees på Klingenberg 2.