J.J. Abrams er i gang igjen. Mannen bak kjempesuksessene Lost og Alias (og de litt mindre suksessene Felicity og MI:III), fungerer som produsent for Cloverfield; en film innhyllet i et hemmelighetens slør. En teaser  er imidlertid tilgjengelig (i widescreen!), og så vidt jeg kan se vil den vel først og fremst fungere som et utstillingsvindu for fremskritt innen CGI, cinematisk nasjonalisme og gudstro – og markedsføring. Omtrent som Independence Day, med andre ord.

Selv med alle Abrams’ suksesser stiller jeg meg noe skeptisk til det hele. Denne gangen har Abrams verken skrevet eller regissert; kun produsert. Riktignok er det hans kompanjong fra Felicity-dagene, Matt Reeves som sitter ved roret, og jommen er det ikke Drew Goddard (hans manusmakker fra både Lost og Alias), som har skrevet historien – men likevel. Bildene jeg har sett ligger nesten midt i skjæringspunktet mellom Godzilla og Independence Day, og det lover slett ikke godt. (De har til og med brukt Godzilla-trikset med billige skuespillere og dyre effekter.)

Dessuten er jeg veldig, veldig spent på Abrams’ politiske standpunkt. Filmen ligger nemlig an til å sammenfalle med den amerikanske nominasjonsvalgkampen, som (sedvanlig nok), ligger an til å bli rekordartet grisete. Derfor er jeg redd for hvordan det vil gå. Amerikanske politikere blir tilsynelatende aldri ferdige med å melke 9/11 (samt sin fromme, men sterke gudstro), for egne politiske poeng – og med mindre Cloverfield er like politisk kjønnsløs som Abrams’ tidligere verk synes jeg allerede jeg ser hvordan en folkelig, overhodet ikke troverdig, under siege-type action-fest blir brukt som eksempel på hvordan den ene eller andre kandidaten vil oppføre seg når det gjelder som mest.

I en nominasjonssesong hvor personangrepene allerede er kommet så langt at Hillary Clinton er utsatt for rykter om en lesbisk affære, Mitt Romney er medlem av en skummel kult (mormonene), Barack Obama er en islamsk terroristsympatisør, Giulianis kone ønsker uskyldige hvalper drept og Fred Dalton Thompson er en korrupt playboy; der er det tydeligvis rom for det meste.

Så når de mer intime personangrepene begynner å kjede det amerikanske publikum er det ikke vanskelig å gjette seg til hva som følger: Et sylskarpt fokus på kandidatenes patriotisme – eller mangel på samme. Selv om Cloverfield godt kan være en ren sci fi-film uten særlig dyptgående røtter i virkeligheten, har jeg en vemmelig følelse av at filmens skaper-trio nå føler at de nå er blitt voksne, dyktige og erfarne nok til også å inkludere politikk og politiske syn i sin kunst.

I og med at amerikanske valgkamper allerede er for sørgelig groteske sirkus å regne blir jeg nesten svett av å tenke på hva som vil skje når også «alle mann av huse»-block busterne skal brukes som politiske verktøy. Kan man skimte en Leni Riefenstahl-aktig kinopropagandabølge i det fjerne, eller er det bare jeg som har sett for mye film?

Januar 2008 vet vi mer; da har filmen verdenspremiere.