Hvem andre enn vokalist Alice Glass kan skrike med en stemme som er like aggressiv som den er livstrøtt, og med et scenepersonlighet som ligger et sted midt mellom «straight egder ute av kontroll» og «fotomodell med kunsthøyskole-utdannelse og selvmordsarr på armen». Legg til øvingslokale-trommer og de mest hårete atari-lydene som noensinne har kommet ut av en høyttaler, og du har en konsertopplevelse vi sent kommer til å glemme. Legg også til stroben Alice holdt opp under trynet sitt gjennom så godt som hele konserten, muligens for å fremkalle epilepsi hos seg selv eller publikum. Eller stagedivingen som (til tross for gjentatte advarsler fra scenecrewet) i et kritisk øyeblikk holdt på å ende opp med en knust kanadisk hodeskalle.

Litt skuff at bandet ikke ville gjøre intervju med oss før konserten, etter sigende fordi manageren deres var redd for hva de kunne finne på å si (vi har lest noen intervjuer med dem, og de er omtrent like uforutsigbare og hatske som Turboneger anno 1994).

En spesiell mention bør også gå til vår venn Nils Bech (også kjent som vokalist i Snuten) som leverte en seig men samtidig oppløftende oppvarmingskonsert. En av mange nye fans var en eksaltert King Midas-bassist Per Vigmostad. Og når han sier det er bra, da er det bra. Flere bilder i galleriet til venstre.