Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg begynte å tenke på hip hop og politikk klokka tre på natta i dag. Eller, jeg har en aning. For det første kaster jeg relativt regelmessig bort en del tid på å diskutere dette temaet på internett (stort sett for å arrogant blåse av folk som klager over at «den politiske brodden i hip hop er borte», give me a break! Jeg burde kanskje ikke la meg irritere så mye av det, men klarer ikke alltid å la være), senest for noen dager siden. For det andre så jeg en litt over gjennomsnittlig ålreit dokumentar om novemberrevolusjonen på NRK i går kveld, hvor de toucha borti sovjetregimets ambivalente forhold til futuristene, som i høy grad la grunnlaget for mye av formspråket til sovjetstatens propaganda, men samtidig representerte en slags … frihetstrang, som harmoniserte dårlig med makthavernes idealer. Nuvel.

I hvert fall slo det meg plutselig! Grunnen til at politisk hip hop er mindre populært i 2007 enn det var i 1989 er like enkel som den er overraskende: svaret er at dagens politiske rappere er altfor lite opptatt av mote og design. Nei, jeg kødder ikke! Tenk på Public Enemy, den arketypiske politiske rapgruppen, og sannsynligvis den mest kommersielt suksessfulle (selv i dag skulle man tro, hvis vi regner med turnevirksomhet) noensinne. Hva er det som skiller dem fra deres blodfattige etterfølgere (bortsett fra tidenes produksjons-team og en av tidenes beste rappere)? Jo, de hadde en ekstremt god styring på image og slikt. Ikke nok med at de hadde en av datidenes mest gjenkjennelige bandlogoer, og dansende paramiltære tropper med plastmaskingevær på scenen, eller Flavor Flavs ikoniske fremtoning. De kledde seg også på et vis som faktisk ble etterligna på gatene. Og de var ikke alene. Altså, de skinnklærne som BDP sporta på den tiden fremstår utvilsomt komiske idag, men de var minst like utvilsomt merkevarebyggende, for ikke å snakke om det (kremt) «Malcolm X-samplende» (for å snakke som en jævla sosiologistudent et øyeblikk her) coveret på «By All Means Necessary»!

Vi kunne fortsatt å ramse opp, men en anekdote vi har hørt om Sir Mix-A-Lot gjør samme nytten: da Seattle-rapperen med betydelig regional suksess ble plukket opp av Rick Rubins American-etikett, ble han flydd inn til LA for et møte med sjefen sjøl. Rubin tok opp en kortstokk, og viste han en silhuett av en fyr med Kangol-lue og tjukt gullkjede. «Hvem er dette?», spurte han. Mix-A-Lot svarte umidellbart «LL Cool J!». «Korrekt!» Rubin fortsatte. Beret og pirat-lapp for øye? Slick Rick såklart! Jhericurls og caps? NWA! Helt til han kom til en mer anonym skikkelse. Mix-A-Lot tenkte seg grundig om, men greide det ikke. «Det er deg!», sa Rubin. Ikke lenge etter trakk han i den karakteristiske skinnkåpa og hatten vi kjenner fra videoer som «Baby Got Back».

Betyr dette at vi synes Sage Francis, Immortal Technique og Talib Kweli bør oppsøke Hedi Slimane for å få sydd en ny garderobe? Vel, først bør de vel vurdere å få på plass en produksjon som har en BRØKDEL av kraften til The Bomb Squad. Og et liveshow som består av litt mer enn en tjukkas på venstre flanke og noen dårlig innøvde håndbevegelser. Men når dèt er på plass: hvorfor ikke?