Da jeg flyttet inn i en ny leilighet for en måned siden gikk det overraskende greit. Klærne passet inn i hyllene, vinylen passet inn i hyllene, saker og ting passet inn der saker og ting skal passe inn osv. osv. Kun fire, sorte plastikksekker ble stående i en krok av stuen og skule olmt på meg, fulle av skjeletter og dårlige minner. Fire poser fulle av plast i elendig forfatning og i tusen knas. Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne.
Å spå CDens død i november 07, er vel akkurat like sent ute som å hevde at global oppvarming er dumt, at Carl I. hagen ER et rasshøl og at gullrekka på NRK har spilt fallitt. Du trenger kun en rask kikk på landets hit-liste for å skjønne at det kun er bestefar/mor eller sent utviklede barn som fortsatt kjøper CDer på landets miserable bensinstasjoner. The Eagles, Kurt Nilsen, Bruce Springsteen, Hellbillies, CC Cowboys etc etc. Det vil ingen ende ta.
Her kaster jeg selvsagt stein i glasshus. Etter to dagers vond opprydding i mine egne CDer har det gått opp for meg hvilken pudding av en fyr jeg egentlig er. For mens vinylen min vitner om en «nogenlunde oppegående fyr med til dels progressiv musikksmak» (kremt kremt..), er de schtøgge plastgreiene kun relikvier fra en tid jeg forlengst hadde fortrengt eller i beste fall glemt. Elendig, engelsk indie (noen som husker Delicious Monster?), grunge av den aller mest tvilsomme sorten, Lenny Krawitz, div. norsk rock (ingen nevnt, ingen glemt), vestkant hip-hop, rævva techno og ikke minst TRIP-hop. Slik fortsetter lista inn i tåkeheimen og forteller meg om en fyr som kaver på grunna i tissebukta på Sognsvann. Hjælp!
Jeg prøver å finne unnskyldninger. At siden CDens inntog på midten av åttitallet har det kanskje ikke blitt laget så mye bra. At mesteparten av samlinga har jeg fått eller røvet med meg. At de bra cd’ene er blitt borte i flyttelass og band-busser. At det helt sikkert sitter en hel nasjon med like mye møl i bagasjen som meg. Ha-ha. Dream on! Detta må du svare for en vakker dag.
Nederst på rangstigen i avdelingen bruk og kast, finner man den kasteløse CDRen. Eiffeltårn av blanke smultringer merket med titler som sommer-mix, mix 3 osv (hey Gaute! Fant en CDmiks til deg fra Oboy Oboy-Morten med et hjerte på!). Skulle man hørt gjennom alt hadde jeg hatt fulltidsjobb til 2027, så hva gjør man?
Det blir litt som med syke hester. CDR – kast. Alle CDer uten cover – kast. Alle CD-cover uten CDer – kast. Den verste dritten – kast. Den litt mindre verste dritten – gi til skolekorpsets loppemarked (stakkars jævler). Til slutt satt jeg igjen med en bitteliten bunke jeg får spare av antikvariske grunner, og minst to søppelsekker plast jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av. Kanskje sitter det noen barnearbeidere på Grønmo og sorterer det for meg – med luselønn og håp om en dag å ha råd til en CD med The Wombats.
For det var de jeg egentlig skulle skrive om (ehh..). Engelsk-norske The Wombats er i vinden og spiller på Mono i kveld. Just ute med ny CD, full av flott indie og glupe tekster. Drivende trommer og stakatto gitarer. Ravende anmeldelser i norsk og engelsk presse og en hit-låt med tittelen «Let’s Dance To Joy Division»(!). Mildt sagt tidsriktig, men neppe tidløs CDsamling-materiale. Du er herved advart.