|
|
| Gammal, med tårer i aua, og STOLT AV DET! |
|
|
|
| Skikkelig meningsfylt, assa!
(Du blir gammel, everyman.) |
|
|
|
| Det at filmen var litt langtrukken var det som egentlig gjorde filmen. At den er endemensjonell er me på å forsterke karakteren.
Og wrestlingscenene var intime og gode (?) jeg satt me følelsen av at jeg ikke ville at han skulle gå i ringen fordi det så jævlig vondt ut |
|
|
|
| var ikke filmen ganske så kjedelig?
en fantastisk rolleprestasjon selvfølgelig. men god storytelling var det vel ikke, forutsigbart og endimensjonalt for å bruke klisjé-ord.
wrestlingscenene var dritkjedelig, og etterpå var det tilbake til vogna for å spille noe annet som har gått ut på dato, nemlig nintendo-wrestling. like trist som gråtende svart/hvitt-baby-og-hund-plakater. |
|
|
|
| litt sykt at denne ikke ble nominert til oscar i år… hadde vunnet lett |
|
|
|
| Springsteen er en historieforteller helt der oppe! Alltid:) |
|
|
|
| jeg ble litt stolt av å kjenne deg da jeg leste denne posten, GD. God som gull. |
|
|
|
| Sef er filmen manipulativ. Og sef har Springsteen manipulative evner som artist. Men viljen i denne filmen ligger i å fortelle historien til folk du gir faen i. Prøv å tenk litt på det i stedet for å henge deg opp i at alt «er et spill». Alt er … The Matrix! |
|
|
|
| Ponniklubben er nazisvin. |
|
|
|
| One trick pony, ja. Presist nok, både for Bruce sjæl (kalkulert posering forkledd som, ahem, «episk empati») og for en ganske oppskrytt film. Og akkurat hvor har denne meningen blitt «lagt»?
Ikke le. Ikke grin. Konstater at du har blitt følelsesmessig manipulert av en overtydelig filmfortelling (med tilhørende sang) og et takras av et ansikt. God film, altså. Men bevares. |
|
|
|
| samme type sang som neil young sin underurderte låt philadelphia fra samme film. den derre hvor tom hanks dør av aids og bruce vant oscar. rart med det. |
|