Wow. Å se en film som du stadig lurer på om du egentlig skjønner, som du bare vet du må se igjen – og som ikke skuffer; det er uvant kost. Men hva annet kunne man forvente av Charlie Kaufmans regidebut?
At han ville by på noe utfordrende visste vi jo. Og at han ville få oss til å stille spørsmål ved filmen som film, temaene den tar opp, og hvordan vi forholder oss til disse i våre egne liv – det måtte vi også regne med.
Men at det skulle bli så gøy og trist, nært og fjernt, intellektuelt og emosjonelt på én gang? Det hadde vi ikke helt forutsett. Men takket være en bauta av en hovedrolleprestasjon (Philip Seymour Hoffman), et perfekt balansert ensemble (Catherine Keener, Michelle Williams, Samantha Morton, Tom Noonan, Emily Watson, m.fl.), og ikke minst et imponerende intrikat script, blir filmen nettopp så mangefasettert. Og engasjerende.
Teaterregissøren Caden Cotard sitter fast i sitt eget liv. Ekteskapet, jobben og åndslivet har stort sett stagnert, og alt ser ut til å gjenta seg selv, ad infinitum. I tillegg begynner helsen å svikte; både fysisk og mentalt, ser det ut til. Heldigvis(?) vil det seg slik at hverdagen brått endres og at Caden presses til å angripe livet fra en ny vinkel. Med ny energi, nye ideer og i nye omgivelser. Men kommer energien fra et sunt sted? Er Caden egentlig i stand til å omfavne livet?
Helt fra starten av er det uklart i hvor stor grad vi skal tro på det vi ser og hører. Det som begynner som én morgenrutine i det Cadenske hjem, viser seg å kanskje være (eller representere) flere morgener. Radiostemmers annonseringer og avisers datomarkeringer stemmer ikke overens, Caden ser seg selv delta i seriøst syke tv-reklamer, og hverken han eller konemor bryr seg om datterens grønne avføring.
Nesten alle mellommenneskelige relasjoner virker å ha minst én dobbeltbunn, alle er eksklusivt opptatt av egne prosjekt og ideer, og ingen interagerer egentlig. Og når Caden omsider kommer igang med sitt megalomansk digre teaterposjekt – som skal speile Cadens og alle skuespillernes liv på en brutalt ærlig måte (slik at Caden ikke trenger å ha et egentlig liv) – begynner virkelighet, fantasi, relasjoner og realiteter virkelig å flyte fritt. Symbol og metaforer skvetter nærmest veggimellom, og det gjelder å følge med. Eller å bare lene seg tilbake og la seg føre avgårde. Forskjellige tilnærmelser gir forskjellige resultat, og hvilke som er ‘riktige’ vet kanskje ingen… (Omtrent som med Resnais og Robbe-Grillets L’année dernière à Marienbad kan begge metoder gi nydelige opplevelser.)
Synecdoche, New York (som den heter originalt, og som gir ekstra resonnans i forhold til filmens tema), er et mesterverk av en film, som gir bortimot uendelige muligheter til å utforske og lære om ditt eget og omverdenens forhold til livene vi lever. Den er tidvis usigelig trist, men har et gjennomgående friskt glimt i øyet og er full av vidunderlige øyeblikk. Bare ikke vær så fokusert på at en absolutt mening plutselig skal åpenbare seg.
New York i et nøtteskall har premiere fredag 6. februar, kan (og bør) sees på Klingenberg 3 (flere ganger) – og om du vil vite hvordan Kaufman selv introduserer filmen, kan du klikke her.
|