Nød lærer sultne folk å gå dit ingen andre har gått før. Ned en meget mistenkelig trapp, for eksempel.
Tidligere på kvelden opplevde vi til vår forskrekkelse at samtlige sushisjapper i strekningen Parkveien – Alexander Kiellands Plass enten var stengt, utsolgt eller stengte før tiden. Et skilt som sa Pompoi Thai Take Away i Waldemar Thranes gate kunne ikke være noe annet enn et tegn. Dette måtte prøves ut!
Men hva var «dette»? Var det virkelig en takeaway-sjappe? Står du på fortauet foran Pompoi ser du bare en trapp bak vinduen. Den går ned i kjelleren. Vel nede i kjelleren ser det hele langt mer ut som en massasjebule enn som et sted hvor det lages mat. Stearinlysene, akvariet og lukten av vaskemiddel og røkelse antyder da også at fokus her ligger på andre ting enn kokkekunst. Vi satte oss ned i noe som mest av alt minnet om et venteværelse, med et rikholdig utvalg av ukeblader og aviser. Litt lengre inne skimtet vi nok et venteværelse. What the fuck?
Som de åpne og fordomsfrie menneskene vi er, lot vi det likevel stå til. «Skal dere ha mat?» spurte verten. «Nei vi tar gjerne litt fersk fitte i stedet» holdt vi på å svare, før vi innså at det antakelig var noe sånt som 48% sjanse for at vi kunne ta feil. Vi gikk for «kongereker i sitronsaus med grønnsaker» og «stekt kylling i rød karrisaus». Hvor gærnt kan det bli, tenkte vi.
Etter ti minutter med rare lyder fra kjøkkenet (kokekar i gulvet? udigg hosting? noen som tok av seg og på seg buksa?) fikk vi maten. Vi fikk til og med hver vår fortune cookie. I den ene stod det «Many people will be drawn to you for your wisdom and your insights», i den andre: «Your positive attitude will result in success». Vel, vi får nå se på det.
Maten smakte faktisk verre enn først fryktet. Rekene var kokt, eller muligens hermetiske. Sitronsmaken var udigg, omtrent som vaskemiddel importert fra midtøsten. Mens kyllingretten smakte som thaimat fra 80-tallet, bare enda litt dvaskere. En av oss hadde ikke spist på et døgn. Likevel måtte hun gi tapt.
Hva har vi lært? Ingenting. Muligens noe om trapper og Waldemar Thranes gate, og kanskje noe om at det gjelder å stole på våre fordommer. De er tross alt det eneste vi har. Waldemar Thranes gate 63.
Nede i kjelleren:
|