Kanskje ikke like glamorøst som Lennon og Dylan i baksetet på en limo i 1966, men like fullt kjennes det både komfortabelt, varmt og hyggelig i Olavs Toyota. Vi har plukket opp den franske house-produsenten og DJen Fred Falke på Gardermoen, og suser nå lett gjennom vinterkledde Romerike («Minusgrader? Det har jeg aldri sjekket ut før!»).
Senere på kvelden skal han komme til å gjøre et sett på Blå som vanskelig skal la seg overgå denna måneden, vi har gitt han smaken på norsk pils og en heller lusen fiskemiddag på Riverside Café. Fred er like blid, og nevner at han har lest Downbeats blindetest mange ganger. Over stereoanlegget i bilen jomer det varm, amerikansk musikk.
– It’s cool! Det må være amerikansk. Jeg simpelthen elsker den type lyd, men jeg vet ikke helt hva dette er?
Det er en duo. De hadde en hit med «I Can’t Go for That»…
– Aha! Hall & Oates. Dette er helt perfekt. Jeg har akkurat landet, nesten frosset i hjel, og så spiller dere Hall & Oates! Vanligvis spiller arrangører techno og forferdelig eurotrance når jeg blir plukket opp på flyplasser. Dette er veldig uvanlig og veldig bra! Amerikansk musikk fra 70-tallet, eller det japanerene kaller AOR, er det jeg hører aller mest på.
– Hmm. Det skulle vel ikke være Todd Rundgren? Jeg kjenner det igjen på stemmen. Den mannen er en legende. Perfekt stemme, perfekte melodier og geniale instrumentering og produksjon. Hva heter låta og fra hvilket album?
«Izzat Love?» fra albumet «Todd».
– Den er litt moody. Min favoritt er «Hello It’s Me». Den er på topp fem favoritter gjennom alle tider. Han er et geni!
– Jeg prøver og prøver på å komme på hva dette kan være…
Legg merke til koringene bak den mildt sagt banale miljøvernteksten.
– De er nydelige, men jeg kommer ikke på det…
Det er Beach Boys. «Don’t Go Near The Water» fra «Surf’s Up».
– Jeg kjenner ikke til Beach Boys så godt, men Dennis Wilson hører jeg masse på. Det er det som er så fint med musikk. Det er en utømmelig skattekiste, man oppdager bare mer og mer jo eldre man blir. Denne skiva skal jeg helt klart sjekke ut. For en produksjon! Den er sikkert førti år gammel, men låter bedre enn nesten alt fra i dag. Sangen er nydelig. Oh! Sjekk ut av vinduet! Landskapet her er et postkort!
– Dette er fra vår egen era. Elektroniske greier. Jeg må innrømme at jeg har et litt ambivalent forhold til digital musikk. For det første har de aldri noe cover, hver morgen ligger det sikkert ti tracks i innboksen min og venter, men jeg kan aldri huske noen titler eller navn på artister. I gamledager gikk man i platesjapper og sjekket ut platene, på mange måter var det bedre. Det høres kanskje rart ut, men musikken var på en eller annen måte mer tilgjengelig.
Dette er Armand Van Helden, «Witch Doktor». Vi tenkte dette kanskje kunne spore deg inn på den franske house-scenen …
– Jeg er trettifem år nå, og alle oss på vår alder tok vel på en eller annen måte del i housekulturen. Jeg er opprinnelig bassist, og da en kompis av meg spilte house fra Chicago og Detroit var det først og fremst bassen jeg var interessert i. I Tolouse, hvor jeg bor, er det bare døve eurodisco-klubber – det franske housemiljøet holder til i Paris.
– Deilig stemning og ambience, men jeg aner ikke hva det er…
Arthur Russell. En mad professor fra New York. Tror det kommer en film om ham senere i år.
– Aldri hørt om. Masse deilig reverb og delay i hvert fall. 80-tallet var så absolutt klang -og delay-tiåret, det kom vel med de digitale effektene. Denne var veldig spesiell, jeg har aldri hørt noe liknende…
– Minner meg om Metro Area. Jeg pleide å samle på vinyl, og det aller meste i samlinga er fra 1960 til 1980. Det minner om Moroder, men jeg har alltid syntes han har en slags happiness eller pop til musikken. Dette var mer over på den mørke siden. Ha ha. The dark side of Moroder.
Det er et obskurt fransk band som heter Black Devil Disco Club. De ga ut et elektronisk album i 1979, som senere har blitt genierklært. De lagde techno lenge før alle andre. Dette er faktisk fra i fjor. De har begynt å lage musikk igjen.
– Da har sikkert en eller annen platesamler-kompis spilt det for meg før. Du vet sånne folk som bare MÅ spille en eller annen juguslavsk nugget for deg. Ikke at jeg liker Jean Michel Jarre så veldig, men jeg så en dokumetar om hans bruk av gammelt analogt utstyr her om dagen. Det er morsomt at ting blir resirkulert på den måten.
– Jeg elsker dette! Det er så bra! Hør på de sinnsjuke bakvendt hornene! Hva er dette?
The Who.
– SELVFØLGELIG! Jeg er enorm Who-fan! Hvilket album?
The Who Sell Out. Det hvor Roger Daltrey ligger i et badekar fullt av Heinz Bake Beans på coveret.
– Genialt! Tror du jeg får kjøpt det på flyplassen i morgen? Denne skiva må jeg ha! Det er litt flaut at jeg ikke kjente det igjen …
– Flotte akkorder. Veldig enkelt, men veldig effektivt.
Det er Glass Candy. De blir gitt ut av labelet Italians Do Better…
– He he. Jeg er fransk. Italians gjør det sjeldent bedre enn oss! Ha ha ha. Jeg har hørt navnet, men kjenner dem ikke så godt. Av moderne musikk liker jeg egentlig best ting som Oasis og hip hop.
– Dette er Goblin. Fra filmen Tenebre av Dario Argento. Da jeg første gangen så den måtte jeg rett ut å kjøpe soundtracket. Goblin lagde så mye fantastisk musikk, og blandet progrock og party på en unik måte. Jeg kan anbefale nesten alt av dem: «Zombie: Dawn of the Dead», «Squadra Antimafia» og masse mer. Mørke, elektroniske greier.
– Chicksoupforone! Denne kunne jeg i hvert fall! Jeg vet ikke hvordan jeg skal oversette dette, men Chick er det bandet jeg sover med på nattbordet! De er absolutt perfekte. Musikken, moten og produksjonen. For noen hit-makere! Jeg har alle skivene, og gjennomsøker daglig YouTube for dokumentarer og annet Chick-nytt. Bernie Edwards har alltid vært mitt store forbilde på bass. Helt fra jeg begynte å spille.
Begynnelsen på låta gjorde jo susen som sample for en annen fransk artist …
– Ja, Modjo. Jeg pleide å sample mye før, du vet finne den perfekte franske loop. To bars. Bang. Perfekt. Nå pleier jeg å bygge opp låtene fra grunnen av, men det fine med sampling er at man kanskje kan inspirere andre til å høre gammel musikk. Det er sjeldent å høre for eksempel Hall & Oates på en klubb i disse dager, men blir det samplet når det ut til en ny generasjon musikkelskere.
|