Ingenting sier ‘velkommen tilbake til hverdagen’ som belgisk sosialrealisme. Brødrene Jean-Pierre og Luc Dardenne har igjen levert et stykke samfunnsdissekerende filmkunst fra de lavere sosiale strata, og som vanlig er det vanskelig å ikke la seg berøre.
Albanske Lorna er (sammen med sin kjære Sokol), viklet inn i den belgiske proformaekteskaps-business; noe som ikke akkurat borger for et fredfylt sinn. Fred i sjelen er trolig også mangelvare hos den jevne publikummer mens handlingen skrider frem, for dette er såmenn ingen solskinnsaffære. Drapstrusler, lengsel, skam, avvenningsklinikk, abort, press og elendighet, parres på sedvanlig vis med utleverende menneskeportretteringer; fortalt via nærgående kameraføring, effektive klipp og plettfritt skuespilleri. Og når det i tillegg fremføres i et bylandskap så kaldt og kjipt som bare Belgia kan produsere det, er det klart man kjenner det på kroppen.
Dessverre må det nevnes at Dardenne-brødrene omsider har basert seg på et manus som ikke helt står til troende. Uten å gå i detaljer (for publikums initielle uvitenhet er som alltid essensiell for den nagende uro regissørene ønsker å skape), kan man like fullt si at de nok skulle ha jobbet litt mer med et par av løsningene. Paradoksalt nok var det for beste manus filmen vant pris i Cannes i fjor.
Lornas Stillhet har premiere fredag 9. januar.
|