¡Que Vida! For et liv! Den ene morgenen er du fanget i et rullatordrama i lobbien på Torshov Helsesenter, for så neste morgen å intervjue en høy-intelligent alternativ-amerikaner på trans-nordsjøisk linje. David Portner, bedre kjent som Avey Tare fra Animal Collective, var plutselig på linja fra London, UK. Talerøret i et løst sammensatt avant garde-kollektivet med medlemmer bosatt rundt hele kloden. Psykedelikere som lager plater via internett og ser for seg selv i middelalderske musikk-piecer. Elektro-akkustisk noise pop, freak folk, indie rock osv. Avey gjorde sikkert sitt tre hundrede intervju den morgenen og var på god gli…
Det viktigste først! Som nordmenn lurer vi selvsagt på om dere husker noe fra sommerens konsert på Hovefestivalen?
– Javisst! Et fantastisk utendørs sted, som virkelig ga den herlige følelsen av å være i ett med naturen. Selve stedet var et slags merkelig amfiteater som gjorde at vi trodde vi var med i et slags musikkstykke – du vet sånn middelalder-greie. Vi brukte røyk, lys og strober for å gjøre det hele enda mer magisk. Dagen etter dro vi på båttur og tror vi endte med å bli værende der i et par dager. Awesome!
Ny plate på trappen tidlig neste år. Hvor mange av dere bidrar på den nye innspillingen?
– Denne gangen er det tre stykker av oss. Deakin sa allerede før vi spilte in Strawberry Jam at han trengte en liten pause. Alt synes nemlig å gå i ett, med turnering, så ny plate, så ny turné. Deakin og jeg har også jobbet med et annet prosjekt som er mer visuelt basert.
Hvordan gikk dere frem denne gangen?
– Som alltid liker vi å prøve nye låter mens vi turnérer, og det siste året har vi turnert virkelig mye. Det gir oss ofte gode ideér på hvordan låtene bør arrangeres og produseres. Siden vi bor litt overalt , begynner vi å sende demoer og lyder til hverandre via internett, for så og møtes å lage noen demoer sammen. Tilslutt ender vi opp i studio sammen, denne gang i Oxford, Tennesee.
Platene deres varierer jo veldig fra gang til gang. Noen helhetlig idé bak denne skiva?
– Først og fremst å lage en mer sammenhengende plate. Den forrige, «Strawberry Jam», var litt «all over the place». Vi ville at sangene skulle være sterkere knyttet til hverandre som de gjerne er i klassisk musikk, og da spesielt ballett. Vi ble skikkelig hekta på ballett en periode, og ville bruke elementer fra moderne dansemusikk, som moderne techno, til å lage en ballett. Gi det en flytende, fin følelse. Det samme gjelder musicals. Vi hørte massevis av musicals som tilfeldigvis lå rundt i studio. På grunn av dette ville vi gjerne bruke mer akkustiske lyder enn før. Vi sampler akkustiske instrumenter, og spiller akkustisk oppå det igjen.
Og hva med tittelen?
– Igjen den fantastiske følelsen å spille – og høre – musikk utendørs. Merriweather Post Pavillion er en svær utendørsscene i Maryland, i en skog som heter Symphony Woods. Alt er en del av et «pre-planned neighbourhood», om du skjønner hva jeg mener. Det er ikke så langt fra der vi opprinnelig kommer fra, og minner oss om da vi var unge, samtidig som det illustrerer noe nytt som gror. Psykedeliske sanger, gress og blomster som minner om innholdet på skiva. Vi gleder oss til å høre plata utendørs, selv om det neppe blir noen konsert i Merriweather med det første.
Det nye omslaget ble postet på nettet og skapte, eh.. skal vi si, litt oppmerksomhet… En venn av meg kalte det stonerporno! Hva var tanken bak?
– Høh… Stoner Porn… Av en eller annen grunn blir coverne våre alltid mye kommentert. Coveret er tatt fra en artikkel om optiske illusjoner. Vi fant det i et magasin jeg kjøpte på flyplassen på vei til å mikse skiva. Jeg pleier egentlig aldri å gjøre sånt, men vi ble alle ganske knyttet til dét bildet fordi bladet ble liggende rundt å slenge i leiligheten vi bodde i. Vi har alltid tenkt på musikken vår som en lagune, og nettopp det bildet har en slags vannlig laguneaktig kvalitet ved seg. Som bølger som beveger seg i ring, eller strømninger i et badebasseng… Det er et slags magisk innpakningspapir – levende og pulserende!
Dere virker som svært produktive kunstnere. Hvor henter dere inspirasjonen til all denna kreativiteten fra?
– Film. Jeg ser masse filmer! Helst sakte, introspektive filmer fra 70-tallet. Og så elsker jeg science fiction. Jeg så akkurat en film som heter «Phase IV«, som handler om maur som tar over verden og skaper en helt ny verdensorden. Temmelig sprø. Og så elsker jeg Peter Fonda. En utrolig kjedelig film, som heter «92 In The Shade» som handler om en fisker/turistguide i Florida, er min yndlingsfilm. Den er sååå langsom, men den lar meg drømme meg vekk fra leiligheten min i New York. Jeg er veldig opptatt av hvordan filmer blir filmet og av landskaper. Mye av dette tror jeg reflekteres i musikken vår. Jo, og så så jeg en svensk film her om dagen «Lad den retta komme inn». Et vampyrdrama. Det er den beste filmen jeg har sett på svært, svært lenge…. Ellers kan jeg jo nevne at jeg liker å sitte hjemme i stuen min sammen med kona og bare kjenne på tilværelsen. Samtidig som jeg er veldig glad i å reise.
Tre favorittplater nå om dagen…
– Grouper: En dame fra Portland, Oregon som lager virkelig ambiente og bra akkustiske skiver. Det hele er veldig naturlig og deilig å høre på.
– Portishead: Jeg har alltid likt Portishead, men den siste skiva liker jeg ekstra godt på grunn av dens kvalitet som et klassisk, psykedelisk rockealbum.
– Eryka Badu: Det er ingen hit-singel her, mer «chanting mantraes». Det er en helt ny form for soul-musikk.
Gode sjanser for å se dere i Europa og Norge snart?
– Absolutt. Vi planlegger en utstrakt Europa-turné i mars, og da skal vi sikkert besøke Norge. Håper jeg i hvert fall…
Merriweather Post Pavilion ute 6. januar på Domino
|