O’boy, o’boy! Dette er en film det faktisk er vanskelig å beskrive. I tillegg til at den gjør skam på både teaterstykket og originalfilmatiseringen den er basert på, er den så gyselig pinlig i sin misforståtte feminisme at selv jeg, som mann, føler meg provosert.
I 1939 regisserte George Cukor en til da å være smellfresk, smidig og snerten komedie basert på Claire Boothe Luces teaterstykke, med noen av datidens aller mest kapable og respekterte skuespillerinner; i en film hvor han (på sitt sedvanlige vis), lot dem briljere med sine kvaliteter – og komme ut av det med æren i behold.
I år har imidlertid Diane English levert sin versjon av stykket, og her blir det vanskelig å finne særlig verdighet. Alle hovedpersonene er ‘stolte, flotte og selvstendige feminine individ’; som realiserer seg selv via shopping, sladder, å snakke og skrive om følelser eller å jobbe med mote. Og å bruke mye rosa og blonder og ektemannens platinakredittkort. Meg Ryan (som med sine nyeste kosmetiske eskapader gjør at selv Nicole Kidmans lepper i Australia ser naturlige ut), er for gruppens sexløse Carrie-aktige anfører å regne, mens Debra Messing basically fortsetter å spille Grace, samtidig med at Jada Pinkett Smith leverer en slags afro-amerikansk, lesbisk Samantha-figur, og stakkars Anette Bening blir sittende med den aldrings-stressede, sexløse og sjelegranskende Samantha II-rollen. Sublimt.
I nær to timer blir man servert ‘intriger’ som involverer mennesker man umulig kan empatisere med (så sjablon-grunne og patetiske er de), og når finalen endelig kommer, er den så klisjéfylt, usannsynlig og provoserende latterliggjørende at man ikke vet om man skal le eller gråte. Eller kaste opp.
The Women har premiere på fredag 12. desember, og vises på Saga 3.
|