«Jeg har vært i Norge to ganger før, men aldri i Oslo. Jeg tror jeg er forelska i Norge. Folk er så hyggelige, og naturen er så vakker!» Det er jo sånne ord man hører stadig vekk, men når de kommer fra Frédéric Rivière, den 25 år gamle vinelskeren og gladgutten bak enmannselektrobandet Anoraak, høres det faktisk ut som om han mener det. Sammen med David Grellier, også kjent som College, er på vei til soundcheck på Blå etter et herremåltid på Elvebredden i DogA. College har smakt reinsdyrkjøtt og Anoraak har smakt multer for første gang. De er i skyene:
FRÉDÉRIC: Jeg har ikke hatt en sånn aha-opplevelse med mat på mange år! De to fiskerettene (torsk og kveite) var killere! Tusen, tusen takk.
DAVID: Jeg sov bare to timer i natt, men med denne maten i magen kan jeg gjøre hva som helst.
Mens vi går langs Akerselva peker vi over på en afrikaner som står stille og venter på den andre siden:
– Dit skal dere gå etterpå i natt hvis dere vil bli ranet eller vil kjøpe hasj.
FRÉDÉRIC: Hehe, vi tar ikke dop, og vi liker ikke å bli robbet. Så det faller nok bort.
David (College) har nettopp sluppet debutalbumet sitt «Secret Diary», Frédéric (Anoraak) EPen «Nightdrive With You». De gleder seg begge til å gjøre henholdsvis et DJ-sett og et lite livesett på Blå senere på kvelden.
Etter verdens kjappeste soundcheck installerer franskmennene seg på backstagen. En snill bartender finner en ghettoblaster som er så high tech at den ser ut som om den er basert på en noe fra kulissene til Futurama. Vi forklarer konseptet med Blindebukk i MP3-bunka («det viktigste er ikke å gjette riktig, men å prate om musikk dere liker») og åpner en billig flaske Champagne. Vi trykker på «Play». Den bærbare CD-spilleren begynner å blinke i som gal i takt med musikken.
FRÉDÉRIC: Ah! Giorgio! (synger med) Eneeergy equaals em cee squaaare! Jeg elsker denne låta.
DAVID (spretter opp med kameraet sitt): Dette er den feteste ghettoblasteren jeg har sett. Jeg må filme den.
FRÉDÉRIC: Hehe, ja den var ganske crazy. Men tilbake til Giorgio Moroder, ja han er en stor helt for flere av oss. For ikke mange år siden ble sånn musikk som dette sett på som overfladisk og cheesy. Heldigvis har folk nå skjønt at Moroder fortjener klassikerstatus.
DAVID: Det er lite som setter fingeren like godt på følelsen av 80-tallet som dette. Dette er soundtracket til barndommen vår. Ikke fordi vi hørte på det selv nødvendigvis, men fordi dette er musikken som best uttrykker den tidsånden.
FRÉDÉRIC: Visste du at Moroder har en egen Lamborghini oppkalt etter seg? Da er du rimelig sjef, hehe.
(etter å ha konferert med hverandre på fransk)
FRÉDÉRIC: Dette låter veldig kjent.
DAVID: Men vi er veldig usikre på hva det er. Jeg har aldri hørt låta før.
FRÉDÉRIC: Det kunne vært Moulinex, men han låter mer dansegulv-orientert. Dette er jo en poplåt.
Det er faktisk Moulinex. Men en det er en cover av en gammel italo-låt.
FRÉDÉRIC: Selvfølgelig! Det er jo fra Buffetlibre Rewind-albumet. Jeg var også med på den skiva, med en cover av Romantics «Talking In Your Sleep». Moulinex er en god venn av oss og en ekstremt dyktig DJ. Forrige gang jeg skulle DJe i Tyskland var det noe gærnt med laptopen min, så han steppet inn på sparket og leverte et kick ass DJ-sett.
DAVID: Moulinex kommer fra en mer dansegulvsorientert bakgrunn enn Valerie-artistene. Men noe av det nye materiale hans går i en helt annen retning, han driver virkelig og eksperimenterer om dagen. Folk kan glede seg.
Har dere forhold til noe norsk musikk?
FRÉDÉRIC: Jeg har hørt det metalbandet. Lordi, er det ikke det de heter?
Haha. De er ikke norske, men finske.
FRÉDÉRIC: Er de? Jo, og så Kings of Convenience! Men de visste jeg ikke at var norske før en stund etter at jeg oppdaget dem. Jeg er en stor fan av dem.
DAVID (lytter): Er dette norsk? Det er minimal.
FRÉDÉRIC: Nja, det er ikke minimal. Det er mer deep house, spør du meg.
DAVID (lytter mer): Det minner meg om technoen sånn som den hørtes ut på 80-tallet. Detroit-aktig. Jeg var into sånn musikk som dette før, kjøpte hauger av vinyl. Minimal-scenen står enormt sterk i Tyskland, spesielt i Berlin. Men musikken har vært lik i mange år. De står på stedet hvil og utvikler den ikke videre. Den er veldig elektronisk, det er ingen følelser i den.
FRÉDÉRIC: Minimal housen kommer fra tiden rundt Berlinmurens fall. Den er veldig typisk for Tyskland, og den høres mer eller mindre lik ut som den gangen. Når du snakker med tyske DJs klager de alltid over at scenen står helt stille. Men jeg tror det er kulturelt betinget. Musikken er laget på et tidspunkt da veldig forskjellige kulturer smeltet sammen.
DAVID: Jeg har uansett ikke hørt denne låta før, så jeg melder pass.
Det er Lindstrøm. Låta heter «Serious Syntoms».
FRÉDÉRIC: Ja? Lindstrøm kjenner vi jo til … Dette er veldig bra. Lindstrøm er en veldig bra produsent. Soundet her er veldig bra. Vi snakket om deep house og minimal i sted. Når jeg tenker meg om føler jeg at det faktisk har litt med new wave å gjøre. Det er noe litt mørkt over det, og jeg liker det. Jeg visste ikke at han var fra Oslo.
FRÉDÉRIC: Kult! Er det en remix?
Nei, det er faktisk en originallåt. Men den låter veldig elektronisk og moderne til å være fra 1979.
FRÉDÉRIC: 1979? Wow.
DAVID: Den er ikke akkurat lett, denne blindtesten. Men det er veldig bra musikk da. Bra utvalg.
Sorry. Hadde bare fem minutter på meg på å finne ting. Det er derfor det er litt obskurt noe av dette. Selv om han her faktisk er ganske kjent.
FRÉDÉRIC: Å ja?
Det er en kanadisk discoprodusent som heter Gino Soccio.
FRÉDÉRIC: Gino Soccio? Han kjenner jeg til. Var han kanadisk? Har ikke hørt låta før.
DAVID: Den kjenner jeg! (synger med:) Babababababababa. Jeg husker ikke hva det er.
FRÉDÉRIC: Ikke jeg heller, men det høres veldig kjent ut.
DAVID: Veldig italo. Jeg har hørt den massevis av ganger.
Den Harrow «Mad Desire».
DAVID: Åja? Det er italo sånn som puristene liker den. For to uker siden spilte jeg med Alden Tyrrell og det nye bandet hans, The Hasbeens. Et veldig bra band, forresten. Det er veldig rart, men han og den scenen han tilhører i Holland lever helt i sin egen boble, i et slags italounivers. Hvor alt dreier seg om italo. De gir ut fanstastisk musikk på vinyl, kanskje bare i 50 kopier av hver utgivelse. Jeg har sett Alden Tyrrell live to ganger, og det er de to beste performancene av elektronisk musikk jeg har sett. Han har nydelige melodier, og er en ganske spesiell fyr. Sjenert og liketil. For meg er han et geni. Når vi gjør fester med Valerie prøver vi alltid å ha med noen sånne folk. Vi digger Lifelike, Fred Falke, Alan Braxe og den skolen også, men disse har holdt på med den samme musikken siden midten av 90-tallet. Vi liker å introdusere nye folk for dem, så de ser hvor den nye musikken kommer fra.
DAVID: Veldig effektivt. Bra DJ-musikk.
FRÉDÉRIC: Jeg vet ikke hva det er.
Har dere hørt om David Rubato? Han bor i Paris, tror jeg.
DAVID: Å! David Rubato. Lovelock (Valerie-assosiert, amerikansk artist) holder på å gjøre en remix for Institube med ham. Ikke denne låta, jeg husker ikke hva den heter.
FRÉDÉRIC: Ah, jeg elsker sånn musikk som det her. Klassisk disco. Virkelig. Da jeg var yngre hadde jeg det for meg at jeg skulle lage et old school funk/disco-band, med ordentlige instrumenter, strykere etc. Kanskje jeg en dag kan får gjort det. Hva er det?
Det er Todd Terjes edit av Dennis Parkers «Like An Eagle». Todd Terje er en DJ fra Oslo som mange mener er en av verdens beste discoedit-produsenter. Dennis Parker var en pornostjerne på 70- og 80-tallet. Han spilte i masse filmer. Så gjorde han et album i 1979, før han ble diagnostisert med aids.
FRÉDÉRIC: Litt som Dirk Diggler, med andre ord.
(broa med aaaa-koret kommer inn)
DAVID: Det er homsemusikk.
FRÉDÉRIC: Nice. Dette minner meg faktisk om Cameo. Det har noe av den samme bouncen.
DAVID: Jeg melder pass.
Ikke meningen å gjøre dette vanskelig, men det er sikkert ganske obskurt. Fyren heter Jules Shear. Låta («When Love Surges») er produsert av Don Was, fra Was Not Was.
FRÉDÉRIC: Kult. Jeg liker det. Melodisk og funky på samme tid.
Hva er viktigst for dere, og for andre Valerie-artister? Både harmoniene og melodiene står veldig sterkt.
FRÉDÉRIC: Melodiene for meg.
DAVID: I Valerie er det to parallelle ting: melodi og dansegulv, og de er like viktige.
FRÉDÉRIC: Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg er enig. Jeg føler at mye av musikken vi lager er ren popmusikk. Melodien har hovedrollen, rytmene er der mer for å hjelpe melodien.
DAVID: El Pais, den spanske avisa, skrev i en artikkel at det vi gjør er å skape en ny Italo-scene. At vi er romantikere på samme måten som man var romantikere på 80-tallet.
FRÉDÉRIC: Det er funny. Folk spør oss alltid om hvordan vi vil beskrive musikken vår. Jeg har begynt å si at det er romantisk electro. Den er romantisk på grunn av alle følelsene. Som nostalig, melankoli og kjærlighet. Ja, vi er romantikere og vi er stolte av det.
|