Helt siden Jimi Hendrix introduserte låta «Tax Free» på en konsert i San Francisco, 1967 med ordene «This is a song I picked up from some groovy cats over in Stockholm, Hansson & Karlsson» har svensk rocks fremtid alltid sett litt grymmare ut enn her hjemme på bjerget. 70-tallet var en tid da svensk motkultur og proggressiv musikk blomstret, og har satt sine spor langt inn i vår tid. Vi hørte blant annet rykter om voksne menn som gråt forrige uke under Dungen-konserten i Oslo.
Tenk «Tilsammans» av Lukas Moodysson, skjegg, fotform og jordbrukskollektiv. Artister som Kebnekajse, Bo Hansson, Hoola Badoola Band (med Bjørn Afzelius og Mikael Wiehe), Pugh, Trettioarigakriget, Arbet Och Fritid, Träd, Gras & Stenar, Fläsket Brynner, Peps Persson (Hög Standard) og selvfølgelig NationalTeatern – en av de aller viktigste rockegruppene i svensk historie – er fortsatt sterke kulturelle poler, og har satt sitt preg på dagens generasjon.
Hele historien til Natonalteatern kan du lese her. De har vært et slags Tramteatret i Sverige og er tilbake i år med forsterkninger. I morgen spiller de på nye Cosmopolite og du bør gå dit. Er du riktig heldig kan du vinne en billett ved å sende en mail til info@unlimited-management.com og oppgi hvilket år N.T ble dannet. Vinnerne får svar i løpet av morgen formiddag. Smug (ved venn og kollega Hele Fitta) tok en prat med bassist Nikke Strøm vi internettet.
Du har jo fått inn yngre krefter i rockorkestret, med Mattias Hellberg og soulsangerinnen Jaqee. Deler de også ditt politiske grunnsyn, eller er det mer et rent musikalsk felleskap?
– Vi snackar inte så mycket politik, men vi har väldigt mycket gemensamt och Mattias & Jaqee smälter på ett naturligt sätt in i gruppen.
Hvordan ser du idag på en skive som Kåldolmar och Kalsippar, som mange i ettertid vil hevde er propaganda for et kommunistisk/marxistisk grunnsyn, rettet mot barn på barnehagenivå? Har du forståelse for at enkelte kan få ubehagelige assosiasjoner av et slikt prosjekt?
– Propaganda är enligt min mening en ensidig & trångsynt förenkling av verkligheten och syftar oftast till att uppnå vissa uppsatta mål. NationalTeatern har aldrig sysslat med partipolitik utan snarare varit ett forum med spännvidd från socialdemokrater till anarkister och jag har ingen förståelse för någon som påstår att vi bedriver politisk propaganda.
Låter som Barn Av Vår Tid, Speedy Gonzales og kanskje særlig Livet Är En Fest var jo opprinnelig samfunnskritikk, men ble omfavnet av de ungdommene det handlet om, og fungerte nok for svært mange som «soundtrack» og kanskje til og med forsterkende eller selvbekreftende med hensyn til rus. Når ble du første gang oppmerksom på dette, og hvilke tanker gjorde du om det dengang?
– Låtarna ingick i ett sammanhang som diskuterade den här problematiken och tar ställning för de utsatta och utslagna i samhället. Självklart känner många igen sig i texterna därför att de beskriver verkligheten som den är. Det handlar absolut inte om någon drog-romantik!
Og hvilke tanker gjør du deg om det i dag?
– Det har ju inte direkt blivit bättre, – texterna är nästan mer aktuella idag!
Ser du noen arvtagere til det Nationalteatern gjorde på 70-tallet i dagens skandinaviske musikkliv? Mange vil jo trekke frem Timbuktu i en sånn sammenheng, men er ikke han litt for allment omfavnet og ukontroversiell på en måte som dere ikke ble før langt senere?
– Det finns många artister idag som för traditionen vidare och som på olika sätt uttrycker sin medkänsla för de utsatta i samhället, – Timbuktu är ett bra exempel!
|