Foruten av å være i besittelse av jordklodens desidert minst logiske navn sett fra et etymologisk ståsted (les: Saprang Kalayanamitr, Sondhi Limthongkul og Chamlongkanun Srimuangtarawang) kommer man ikke utenom at den gule masse av politisk opposisjonelle barn av middelklassen innehar en god porsjon utholdenhet. The Peoples Alliance for Democracy (ironisk nok da deres konstitusjonelle agenda best kan sammenlignes med den av Pontus Pilatus, all den tid deres mål rett og slett er et oligarki forkledd som opplyst enevelde) gikk fra å være et revolusjonært skuldertrekk bortgjemt i et harmløst hjørne av denne enorme 18-milionersbyen milevis til å bli sjenanse for oss som faktisk betyr noe (les: amerikanere/hvite europeere/japanere/folk fra Macau, Singapore og Taiwan).
De har nå praktisk talt oppnådd å lamme hel sentralnervesystemet til verdens uoffisielt største transitthall for mennesker av den overlegne rase. DET HAR BLITT ET PROBLEM! FOR OSS! Det er ikke bare gule t-skjorter som får stokk i hodet og granat kastet på foten. VI får ikke fløyet hjem!
De 200.000 listige revene i motstandsbevegelsen mot/for demokrati (stryk det som ikke passer, evt. les 12.000 ord om Thailandsk politikk fra 1932 til i dag på Wikipedia.org) har nemlig gjort det Magnus Carlsen-trekk å okkupere hovedflyplassen i ekte Braveheart-stil (se bilde) med spikkede stokker, kampesten og vilje til å kjempe til døden skiller dem ad fra liv og Terminal 2. De er rett og slett i ferd med å vinne, noe som vil bety slutten på demokrati i landet, men, takk Gud, først og fremst begynnelsen på viktige menneskers (se over) viktige hjemreise hjem til viktige viktigheter, med Blackberry, portfolie og alt det som hører med.
«I can’t live at this hotel! I HAVE the boarding pass! Can I talk with the REAL manager??! I WANNA GO HOME! Why can’t they just wait with the revolution until after my plane?!??!?! I have an important conference in Brisbane I CAN NOT miss!!! Its your fault I’m ugly and have celulites!»
Velkommen til VM i stupide telefonsamtaler. Les en jævla avis, du heslige australske kjerring med påbegynnende hudkreft. DET ER EN PÅGÅENDE REVOLUSJON I LANDET! Vær glad du ikke er i Mumbai for faen. Sett deg ned på en stol og les en bok, eller enda bedre, kontempler over hvorfor landet ditt ikke har produsert en eneste intellektuell kapasitet siden DJ’en i The Avalanches. Dø i trafikken.
Hvorfor er ikke vi i skyttergravene og agerer Robert Capa, lurer du sikkert. Har vi ingen Pulitzer-ambisjoner? Jo, det har vi, men her i Sørøst-Asia har de noen skrekkelig gufne hotellnøkler med gudenehvethva inni som med ondskap og overlegg henretter enhver magnetstripe de kan sette tennene sine i, så vi har bokstavelig talt ikke et eneste rødt øre i benyttbare papirpenger.
Western Union åpner ikke før mandag og vår prostituerte elskerinne er på forretningsreise i Hong Kong for å suge menn med tynn pikk og tykk lommebok, så vi kommer oss rett og slett ikke av flekken. Og Suvarnabhumi Intl Airport AKA Action City er dessverre ikke på flekken vår, men på en flekk 500 baht unna med drosjebil. Så det er bare å be til høyere makter om at det fortsatt er blodbad på mandag når bankene åpner, for vi er virkelig sulteforet på en skjellsettende opplevelse eller to.
¡VIVA LA REVOLUCION!, pero estoy viviendo en un cheap hotel. På kreditt