Det slo meg her om dagen. Litt av grunnen til at jeg for tiden kanskje hører mer på gammel musikk enn ny musikk, er absurd nok at gårsdagens musikk ikke på død og liv driver og skal minne meg på musikkhistorien hele tiden. Mens dagens musikk alltid har disse evinnelige, mer eller mindre «smarte» nikkene bakover. Ja til en modernisme uten postprefikset! Eneste problemet er at da blir det plutselig retro igjen. Men det blir allikevel mye kulere. Noe denne skiva er et godt eksempel på!
Det er lett å summere opp det nye albumet til britiske Zomby, i de fem ordene som utgjør tittelen. Dette er en uhemmet hyllest til, og bading i alle de mest åpenbare musikalske klisjeene til, det noen (utlendinger!) vil kalle tidlig UK breakbeat, mens andre (britene selv) bare kaller det hardcore, eller rave. Vi snakker 2 Bad Mice, vi snakker Shut Up And Dance, vi snakker hip hop-breaks på 45 rpm, store raveriff og sirener! Omslaget skryter da også av at «this album was produced using 92 studio techniques using the Akai S2000 and Atari ST with Cubase», men om teknologien og rammeverket er trofast mot 92, er teknikken og utførelsen umiskjennelig 2008.
Her passer det kanskje å skyte inn at Zomby har gjort seg grundig bemerket i det året som har ledet opp til denne utgivelsen, men da innen en litt annen sjanger, nemlig dubstep, med svære tolvere som «Spliff Dub» og «Liquid Dancehall». Kanskje et noe uventet stilskifte dette, men samtidig er jo også dubstep en del av en ganske ubrutt rekke av unikt britisk (med afro-karibisk tilsnitt) dansemusikk, fra sound systems til warehouse raves via junglist massive-stuket og UK garage i alle sine 50 000 avarter opp til dagens «funky».
Og her kommer vi til det som virkelig gjør denne skiva interessant: den tar utgangspunkt i en svunnen tid og lyd, men den peker allikevel fremover. Til sporene av denne lyden i vår fremtid. Til hvordan breakbeatlyden var en av de viktigste byggesteinene i Baltimore Club, eller hvordan den selv muterte til jungle, drum´n´bass og seinere ned i slektslinja: dubstep. De mange og ofte lett gjenkjennelige (og heldigvis 100 % uatoriserte!) vokalsamplene skaper også ofte en slags merkelig tidløs stemning: her havner en Daft Punk-acappella fra over tusenårsskiftet ubesværet over snublende protojungle, mens Gil Scott Heron synger over sveipende sub-bass rundt neste hjørne.
Og der er vi over fra hva som gjør dette interessant til det viktigste: hva som gjør denne skiva så utrolig GØY. Jepp, gøy er ordet. 14 låter, hvorav de fleste holder seg rundt tominuttersmerket, glir over i hverandre som i et DJ-sett, men som i et DJ-sett fra dette tiåret. Ikke tre timer med en halvdøll og drugged out ragga-MC hoiende over «extended versions», altså, slik som i 1992. Det er kort, konsist, og fullstendig galskap. Og noe så utrolig sjeldent som et dansemusikkalbum som fungerer som et album, nettopp fordi det gir totalt faen i alle albumkonvensjoner. Og en hel drøss med andre konvensjoner får fyken i samme slengen.
Nevnte vi forresten at Zomby er aktuell med nytt materiale på Mad Decent sånn over nyttår? Garantert et navn vi får høre mye fra i tiden fremover, med andre ord. Men han skal jobbe jævlig hardt med å overgå dette. Som jeg er veldig fristet til å utrope til årets album. Vi poster en MP3 også, sånn for bevisføringens skyld. Vi har riktignok ikke fått lov. Men vi tviler på at Zomby har fått lov heller, av Baby D eller Capcom. Og siden vi er noe så JÆVLIG prinsippielt for musikalsk tyveri, får vi jo etterleve dette i praksis også.
Zomby – U Are My Fantasy (Street Fighter II Theme Remix)
PS Men albumet, det kjøper du, altså. Finnes på iTunes, eller f eks hos Northsouthdivide i fysisk form.
|