Urbefolkningen i Australia har noen ganske interessante konsepter som bryter fundamentalt med tid-rom-tenkning slik vi forstår det. Istedenfor å tegne kart, drømmer de landskapet, og noen ganger uttrykker de topografien gjennom musikk. Fascinerende! Ikke rart det gikk i dass da britene dukket opp.
For femten år siden hadde jeg langt hår og spilte fløyte hver eneste dag. En av dem jeg spilte sammen med var Zotora. Han var flink med dyr, og enda flinkere til å spille didgeridoo. Det jeg likte med Zotora, var at han hadde en ærefrykt for det han drev med. Han var en New Age Traveller, men ingen ukritisk gjøgler. Det var en takknemlig jobb å spille med ham, folk datt mer eller mindre i transe mens vi holdt på, og det uten å ta drugs. Jeg har ikke sett ham siden første halvdel av nittitallet. Torsdag holder han to konserter i Emmanuel Vigeland-mausoleet på Slemdal. Dette er første gang på lenge han spiller i Oslo, håper jeg rekker det. Utenomjordisk akustikk, vidunderlige fresker på veggene og svært lav temperatur. Dreamtime!
|