Med Oslo Internasjonale Filmfestival i fullt firsprang allerede fra torsdag av, toner vi ned fokuset på ‘vanlige filmer’, og pakker alt i én denne uken:
Først og størst er vel Ridley Scotts nye, ikke-så-veldig-subtil-selv-om-jeg-prøver-alt-jeg-kan-voldsekstravagansa, som for sikkerhets skyld ikke er så voldsfylt, heller. USA-i-midtøsten-thrilleren Body of Lies (Kling1, Eldo5, Colo3) er i det hele tatt en ganske rolig affære; på grensen til det tamme. Hovedrolleinnehavere DiCaprio og Crowe leverer helt greie prestasjoner (Leo ikke så magnetisk engasjerende som vanlig; Russel litt tomgangs-ubehagelig klyseaktig), og den som bent frem stjeler showet, er godeste Mark Strong, som en jordansk lurifaks av dimensjoner. (For anledningen ser han ut som en Midtøstens Andy Garcia, mens neste måned er han britisk gangsta’ geeza’ par excellence; i RocknRolla.) Litt punch og intensitet har filmen selvfølgelig, der er stort sett kvalitetsfolk involvert, men det holder ikke helt, nei.
It’s a free world (Kling4) ser på papiret ut til å være standard Ken Loach-kvalitet, og siden jeg ikke har hatt anledning til å se den selv, kan jeg ikke si mer enn som så (og bare hinte om sterk, relevant og engasjerende sosialrealisme).
Madagaskar 2 (Ring1+5, Felix1; originalutgave) på sin side, er alt annet enn sosialrealisme. Sånn circa de samme menneskene som gjorde originalen leverer også denne (både ‘foran’ og bak kamera). Faktisk virker alt å være ved det gamle: Atmosfære, animasjon, plotutvikling og musikk oppleves som sist, og de største forskjellene er at Sasha Baron Cohens apekonge nå høres som en ren Peter Sellers-imitasjon, pluss at vitsene er blitt mer folkelige. (Usj.)
Red (Ring6) bringer oss rett tilbake i realismens rike. Brian Cox leverer en knallprestasjon i rollen som den gamle enkemannen (Avery), hvis hund (Red), blir særdeles dårlig behandlet av noen forbipasserende drittunger. Avery er imidlertid en sta, sterk og prinsippfast mann, noe som gjør at udådens ringvirkninger sakte men sikkert blir uforutsigbart ubehagelige. For stort sett alle. (Filmen er skutt på video og har til å begynne med et litt cheapo preg, men med så sterkt spill, så god historie og så mange overraskelser glemmer man fort dét.)
Siste film ut er den eminent franske Vel møtt, Sagan (Vika4). Filmen gir oss, på tilsynelatende lett sammenrasket vis, et løst (men intimt), portrett av 50- og 60-tallets litterære sensasjon; Francoise Sagan. Denne spinkle, lille, sjenerte og lyn-intelligente knerten eksperimenterte heldigvis(?) ikke bare med litterære konvesjoner; hun tok seg også grundig av de sosiale, via homofil ektemann, gambling, heterofil ektemann, elskerinner, morfin og kokain. Og et sjarmerende uinteressert forhold til alle de millionene hun vant, tapte, tjente og brukte. Kort sagt: Formidable!
|