Ukens tre siste filmer (som altså ikke blir tilgodesett med separate anmeldelser), kan lettest sammenfattes og omtales slik:
Tilbake til Yorkshire (Gimle, bildet) heter egentlig And when did you last see your father?, og er en på alle måter fin film. Kategoriene skuespill, tidskoloritt, atmosfære og troverdighet får alle ‘godkjent pluss’ (og Jim Broadbent som faren er selvfølgelig helt super), men når man kjenner at man har sett lignende saker flere ganger før, blir det totalt sett ikke mer enn sentimental-trivelig. Men dét er det til gjengjeld i massevis.
Stille kaos (Vika4) er også en god film. Italias Woody Allen (et tilnavn Nanni Moretti fikk på bakgrunn av suksessefilmen Caro Diario), gjør her en fin-fin jobb som den emosjonelt halvparalyserte Pietro; mannen som redder en fremmed kvinne fra drukningsdøden samtidig med at hans egen kone faller om.
Som i en Allen-film befinner vi oss i de øvre samfunnslag; noe som indirekte gjør det mulig å la Pietro bearbeide sin sorg ved hver dag i måneder å sitte på en benk utenfor datterens skole (og vente på at det ringer ut for dagen).
Flere Allen-paralleller er det imidlertid ikke å finne her, og Stille kaos blir sakte men sikkert en sørgmodig og varm film om tap, savn og livets realiteter. Pluss for veldig effektfull (men ikke påtrengende) original score, og en overraskende eksplisitt sex-scene. Ikke fullt så mye pluss for de litt for heldige sammentreffene.
Netter i Rodanthe (Saga4) har vel som sitt sterkeste kort den cinematiske gjenforeningen av Richard Gere og Diane Lane. Bortsett fra dét byr den ikke på stort annet enn en særdeles legeroman-aktig historie med en del forferdelig klisjéklissete brevskriverier, og foruten et par isolerte gull-scener kommer den største underholdningen fra å forsøke å huske hvilke andre filmer og serier man har sett birolleinnehaverne i. (Jeg røper ingen.) Og fra å more seg over hvor lik seg selv Mae Whitman fortsatt er, selv om hun nå er blitt tenåring.
|