Forrige uke: Cut Copy. Denne: The Futureheads. Britisk musikks fremtid. For ca. fem år siden. Har bandbusslivet og alderen tatt knekken på musikkinteressen deres eller er er de fortsatt potente, sprudlende kiser med kjærlighet til faget og artig Sunderland-dialekt? Fremdeles høye på vårt møte med Cut Copys Dan Whitford, tok vi med oss bassist Jaff og trommmelom Dave + en CD med random musikk til Robinet før åpningstid. Vi forklarte dem litt om Oslo, Bernt Ankers gate og alkoholisme, og ba dem kommentere låtene vi spilte for dem. De to blide engelskmennene likte sekstitallsstilen i den lille bula og var mer enn glade over å kunne gjøre litt nytte for seg i dødtiden mellom soundcheck og konsert på John Dee («We’re bored, man!»).
Vi spør dem om de husker forrige gang de var i Norge (Quarten for tre eller fire år siden). Jaff ser spørrende på oss:
«Nja, det må være jævlig lenge siden, for jeg husker i hvert fall ikke en dritt, haha.»
Det er vel sånn det skal være å drive med rock, hva vet vel vi. Vi skrur på stereoen. La festen begynne.
JOFF: Jeg synes det høres veldig ut som Joy Division (venter på vokalen).
Ja, det er samme periode. Gammalt band.
JOFF: Hører jo at det ikke er dem. Det kunne kanskje vært Martha And The Muffins.
DAVE: Det er Cocteau Twins, er det ikke?
Stemmer det. Det er «In Our Angelhood» fra Head Over Heels-albumet. Har dere hørt mye på sånne ting som det her? Dere blir jo ofte omtalt som postpunk.
DAVE: Eh … Cocteau Twins er et viktig band for meg personlig, jeg har hørt på dem så lenge jeg kan huske. Hør på det her: Jeg elsker vokalen som bader i romklang, og det kult at hun synger på kaudervelsk. Det er ikke et eneste ordentlig ord inni der. Det gjør at musikken blir viktigere enn ordene. Det tar bort litt av presset på vokalen.
JOFF: Vi pleide å gjøre det i starten av vår karriere også. Men på den siste plata var det viktigere å finne en identitet, at vi kunne stå for noe, tekstmessig. Det ble viktigere å ha noe å si. Det er kanskje derfor det ble en gjennomgående mer aggressiv tone i tekstene.
DAVE: Tommelen opp, selv om de har den samme fuckings trommelyden gjennom hele låta.
JOFF: Vokalen høres ut som Elliot Smith. Jeg vet ikke helt ass…
DAVE: Det blir litt for jolly for meg.
Det er et australsk band som heter Van She. De ga ut debutskiva si i høst, på Modular.
DAVE: Modular? Jaha. Spør du meg er dette lettvint og lettbent musikk. Tommelen ned. Neste, takk.
(Intens lytting. Spente muskler.)
JOFF: Det høres ut som en blanding av ny minimalisme og en sånn Kraftwerk-greie, skjønner dere hva jeg mener? Det er jævlig mye musikk som høres sånn om dagen. Liker det ikke noe særlig.
Det er et new romantic-band. Altså gamle greier fra 80-tallet igjen.
JOFF: Jøss. De må være europeiske. Det høres ikke ut som om de synger på morsmålet sitt. Det er masse aksent her.
Det er Visage, «The Damned Don’t Cry».
DAVE: Å faen. Visage? Det var de som hadde «Fade to Grey», ikke sant? Det er jo en klassiker. Det er det bandet Steve Strange sang i, er det ikke? Midge Ure var innom det bandet….
Joff: Jeg liker det. Det er helt OK.
DAVE: Høres ut som Franz Ferdinand jo!
JOFF: Og det minner meg litt om Orange Juice. Du vet, det gamle bandet til Edwyn Collins
Det er nytt. De er fra Hertfordshire.
JOFF: Hertfordshire?
De heter Friendly Fires.
JOFF: Aha! Det er et bra band. Morsom gruppe. Bra låt. Vi liker dem.
JOFF: Dette er Gang Of Four, er det ikke? «At Home He’s A Tourist». Men det er en ny mix! Dette vet jeg fordi Andy Gill produserte deler av det første albumet vårt. Dette er ikke den originale gitarlyden, fordi denne her minner om den lyden vi har på skiva vår. Han var ikke en spesielt bra produsent… Vi har hørt masse på dette her.
DAVE: Dette er bra saker. Jeg digger det!
JOFF: Jeg liker rytmemønstrene!
Det er en gammel låt. Tror de er fra Newcastle…
(stillhet – ser ut som spørsmålstegn)
DAVE: Newcastle, det er jo omtrent samme byen som Sunderland, hvor vi kommer fra. Hmmm…..
Prefab Sprout!
JOFF: Åååå! Gitaristen var musikklæreren til Barry som synger. Jo, de er definitivt fra Newcastle. Jeg var sikker på at jeg hadde hørt dette før.
Er det bra musikkscene i Sunderland om dagen?
JOFF: Ja, miljøet er ikke stort. Du kjenner på en måte alle.
Bra lokale band leserene våre bør sjekke ut?
DAVE: The Week That Was. De to brødrene fra Field Music. De er kompiser av oss.
JOFF: This Ain’t Vegas er et bra post hardcore band.
DAVE: Og School Of Language!
BEGGE: Er det tidlig Prefab Sprout? Det er dritbra!
DAVE: To tomler opp! All time favourite! Velvet Underground! Rock n’ Roll!! Dere sparte det beste til sist. Produksjonen er jo helt rubbish, men på en eller annen merkelig måte kommer alt jævli bra fram.
JOFF: Stemmen til Lou Reed trenger jo gjennom alt. En av tidenes største vokalister spør du meg. (luftgitar-solo). Ahh! Slidegitarsoloen er fantastisk!
Så hva står på timeplanen for The Futureheads fremover?
JOFF: Vi skal turnere helt frem til jul. Så har vi to/tre dager fri. Før vi skal avslutte turneen. På nyåret skal vi i studio og spille inn den nye skiva vår. Og så er det samme runden en gang til. Turneén har vært bra. Spesielt Zürich var kult. Blir spennende å se hva vi gjør på det nye albumet. Vi har gjort veldig forskjellige på alle albumene til nå. Det første var ganske rett frem, det andre litt mer modent, det tredje nå er ganske aggressivt. Vi får se hva det fjerde blir til…
Så hva ønsker dere dere til jul?
DAVE: Mer enn tre dager fri!
|