Yo! Ny spalte. Vi har egenhendig rappet jazz-blekka Downbeats faste spalte «Blindfold-test». Der kule jazz-katter uttalte seg om synkoper, saksofonmunnstykker og svingpjatter. Prøveklut er Cut Copys Dan Whitford. En kar vi mistenker for å kunne fryktelig mye om mangt. Vi fikk bli med Dan inn i turnébussen parkert rett utenfor Sentrum Scene der Cut Copy i kveld holder sin tredje(!) Oslo-konsert hittil i år. Dan viste seg å være å være en helmaks type. Vi begynte litt vrient…



– Hehe, dette høres ut som noe Dire Straits-greier. 

– Nei, kommer ikke på hva det er.

– Å faen! Radio Birdman, det er et sånt band som jeg alltid har hørt om, men aldri rukket å sjekke ut. Jeg pleide å se kule folk gå i t-skjorter med dem.

– Da vi først starta var det helt klart Avalanches som var heltene våre. De var helt annerledes enn alt annet på den tida. De hadde en smooth elektronisk sound, men live var de mer som en pønkekonsert. Nå for tida hører vi masse på Sleepy Jackson. Det er også et annerledeles band. De lager storslått, overprodusert popmusikk, og kan minne om ELO. Skal vi sette på neste?

– Stevie Nicks! Men dere ville kanskje ha meg til å si Beyonce, hehe. Jeg har alltid hatt en soft spot for Fleetwood Mac og 70-talls popmusikk. Da vi begynte å spille var 70-tallsmusikk sinnssykt ukult, men nå er det motsatt. Før konsertene våre hører vi alltid på masse yacht rock, det er ingenting som pumper oss på samme måte som det. Cristopher Cross, Steely Dan, sånn musikk som var totalt flaut for fem år siden.

– Smooth! Hot! Er det nytt eller gammelt, jeg kan faktisk ikke bestemme meg.

– Er det sant? Jeg har alltid vært en sucker for disco og elektrisk disco boogie. Noe av greia vår har alltid vært å finne ny og inspirerende musikk som ikke alle digger. Men nå er det jo etterhvert mange som digger sånn musikk som dette. 

– Den er vel der allerede i form av new rave … Jeg tipper det blir noen rare afrikanske greier eller noe. Men hva er det egentlig?

– Kødder du eller? Hvilken sang? Fra hvilket album?

– Det var rart. Det albumet har jeg, men jeg har ikke hørt den låta før. Chic er mine store helter når det kommer til musikkproduksjon. Bare tenk på alle de kule skivene de har produsert. Hemmeligheten deres er vel først og fremst at de er helt råe musikere og instrumentalister. Da spiller det ikke så mye rolle hvordan du skrur lyden. Jeg MÅ ha denne CDen? Er det OK, kan jeg få den?

(Smiler.) – Det høres ut som en cover av «When Doves Cry». Er det nytt?

(En stemme fra bak i bussen roper:)

– Miami Horror!

(Ben:) – Åja, selvfølgelig. Jeg husker han fra noen år tilbake. Han drev alltid og plaget oss med CDer han hadde laget. Han var bare en liten kid, men nå er han plutselig blitt selveste bloggekongen. Det virker som om den generasjonen er født med produksjonsteknikk i fingrene. Det er ganske imponerende. Hehe, jeg skjønner at dere legger opp til «trick questions». Vi har vært så lenge på turné nå at vi ikke har fått høre på noe særlig ny, australsk musikk på lenge.

– Ooo. Følsomme greier. Et stykke europop det der. Dette må være gammelt. 

Jepp. Det er norsk klassiker, men den er litt ny også. 

– Ja, det hører jeg på sidechains-kompressorene. 

– Da jeg begynte å DJe på 90-tallet, var det de franske tingene jeg begynte. At det allerede har kommet en revival får meg til å føle meg utrolig gammal. Samtidig er jo kanskje Cut Copy en del av den samme revivalen. A-ha, sa du? Hm… Ganske kult.

– Dette er Treasure Fingers. Er det Lifelike-remixen?

– Ja, den er ikke like slamming som Lifelike-remixen. Hehe, dette er ganske cheesy, men kult. De gutta skulle ha levd på 80-tallet. De har en helt distinkt 80-talls sound. 

– Hm … Dette vet jeg hva er for noe: The Presets. Men det er remix, uten at jeg kan høre hvem det er som har gjort den.

– Bang Gang!?! Kult, de er gode venner av oss. Jeg var DJ på den aller første festen deres, før de var blitt en DJ-konstellasjon. Klubbkveldene deres var notoriske i hele Australia. Det var flere folk i DJ-boothen enn i resten av klubben. 

– Det er en slags vennlig konkurranseånd mellom de to byene, ja. Sydney er tradisjonelt festbyen. I gamle dager syntes vi at Sydney var helt crazy, med ville fester og uendelig mange fine damer. Vi ble nesten redde av å være der. Det var helt overload. Men de siste årene har det blitt omvendt. Nå er det Melbourne som er crazy. 

– Men når jeg tenker meg om er de kanskje litt seriøse likevel når det kommer til narkoreferanser, haha. Denne remixen er fra den nye mix-CDen deres? Den er jeg hypp på å få hørt snart.

– Vi er hypp på å lage et mikset album. Men vi er hypp på å først finne et tema som kan binde det sammen. VI har lyst til å gi ut et miksalbum før den neste skiva, ikke minst fordi folk spør oss om mixtapes hele tida.

– Gleden er på min side. Dette er hundre ganger bedre enn å gjøre vanlige intervjuer. For min del kunne vi gjerne sittet og gjort dette hele dagen. Spesielt når det er så mye bra musikk. Er du sikker på at jeg kan få beholde CDen?

Jaja, selvsagt. 

– Det er digg å ha noe ny musikk på bussen. Men i kveld skal vi først ut og ta noen drinker etter konserten sammen med Mercy Arms. Vi har ikke fått tid til henge ut noe særlig på denne turnéen.

– Kult! Det vil vi gjerne. Skriv opp adressen, så skal jeg google det. Jeg vet forresten hva fisk betyr, hehe.