Dette er sterk kost. Regissør og manuskollaboratør Uli Edel
har fått mye pepper i hjemlandet for denne rå og ikke spesielt unnskyldende
(men muligens en smule lettvinte og smått forherligende), gjenfortellingen av Baader Meinhof-gruppens
særs voldelige fremferd på 60- og 70-tallet. Berettiget samfunnskritikk,
studentdemonstrasjoner og hissig avispolemikk gikk nemlig (til dels takket være
uheldig inngripen fra en politisk motivert og generelt aggressiv politistyrke),
videre til kidnappinger, henrettelser og brutalt anarki. (Om man ikke kjenner
historien på forhånd kan det gå litt fort i svingene, så en tur innom wikipedia
– eller andre, tyngre kilder – kan kanskje være på sin plass.)
Uansett er skuespillet sterkt, tidskoloritten overbevisende –
og det hele er tilsynelatende godt grunnet i historiske fakta. Marina Gedeck
(så fantastisk i The Elementary Particles) er superb som Ulrike Meinhof, den
alltid solide Moritz Bleibtreu overbeviser stort som paranoid-sosiopatiske
Andreas Baader, og (den for meg ukjente), Johanna Wokalek er like
skremmende som hans fanatiske kjæreste.
Sammen utformer de et stadig mer magnetisk og morderisk
triangel, som river flere og flere med seg ned i voldsavgrunnen. Tilbakeslag,
katastrofer og feilslåtte planer gjør dem bare mer overbevist og intense – og selv
om man ikke i utgangspunktet kjenner historiens slutt, ser man snart hvor det
hele bærer. Lukt til helvete.
Baader Meinhof har premiere 31. oktober og kan sees på Vika 2.