Noen gang lurt på hvordan en suksess av en 80-tallskomedie fungerer i dag? – På stort lerret?

I tilfellet Back to the Future: Overraskende bra, faktisk. Hemmeligheten bak dens (nåtidige) suksess – for å parafrasere tittelen til en av hovedpersonens andre filmer – er todelt. For det første har den en original og tidløs (ha, ha) hovedidé, som ekspanderer på de tidligere nevnte grunnpremiss – og for det andre (takket være tidsreisingen), sitter den ikke like hardt fast i 80-tallet.

Det vil si; kontrasteringen av 80-talls og 50-talls sjargong setter tross alt en del ord og uttrykk i søkelyset – og ikke alle fungerer like bra i dag. Men, sjarmerende er det, lell. (Ikke minst for klesinteresserte. Som bildet antyder, er ikke motebildet i dag identisk med motebildet anno 1985 – men noen elementer henger fortsatt igjen. Se og le.)

Michael J. Fox ser sjokkerende ung ut (enda han var 25 da filmen ble spilt inn), og er full av tenåringsstress og febrilsk energi. Ikke så rart, egentlig; i det han (som Marty McFly) ad omveier havner i en situasjon hvor han er nødt til å få sin fremtidige mor til å forelske seg i hans fremtidige far, slik at han selv kan bli produsert – til tross for at hans fremtidige mor er dødelig forelsket allerede. I nettopp Marty.

Vås, fjas, tullball og tøys. Akkurat det vi trenger, nå som vinteren brått og brutalt har overfalt byen vår. Så: Tross elementene, gå på Cinemateket kl. 2100, reis til en annen tid og et annet sted – og se Back to the Future.