Eagle Eye, som gjenforener regissør D.J. Caruso med hans
favoritt-kid Shia LaBeouf (hvis navn jeg fortsatt sliter litt med), er ment å
være en slags techno-action-cautionary tale-type thriller, men lykkes ikke
helt. Ikke bare er plotets hovedpremiss for lite troverdig (selv om det tar opp
i seg en del betimelige moment i forbindelse med den økede overvåkningen av
vanlige, lovlydige amerikanske borgere); filmen stjeler i tillegg alt for skamløst
fra 2001 – en romodyssé.
Helt uten positive sider er den imidlertid ikke. Når
handlingen først har fått ben å gå på, raser det unna i full fart, og en del av plot-tvistene er tilstrekkelig artige til at man ikke
utelukkende fokuserer på den ikke-eksisterende troverdigheten. Samspillet
mellom den ‘familiens sorte får’-slomsen (LaBeouf) og den pliktoppfyllende alenemoren (Michelle
Monaghan, fra nydelige Kiss, kiss, bang, bang), som på merkelig vis blir
kastet ut på en ’fartsfylt ferd’ sammen – for å redde verden (eller Amerika,
som vi europeere stort sett sier) – er sånn circa patent, men det leie
(i tillegg til tullballfaktorens prominens), er at de ikke egentlig har noen
kjemi seg imellom. I hvert fall ingen seksuell sådan. Ikke at Eagle Eye er
aseksuell, slik som HSM3; den er bare litt slapp. (Nudge, nudge, wink, wink.)
Billy Bob Thornton gjør sitt beste for fremstå som bad good
guy – eller good bad guy, om man vil, i rollen som FBI-agent, men blir stort
sett overkjørt av Rosario Dawson (agent fra et annet byrå). Omtrent som
publikum blir av filmen.
Eagle Eye har premiere fredag 24. oktober og kan sees på
Eldorado 5.