Som man skjønner, er dette sære saker. Meget sære saker. Og er man usikker på om man er i stand til å takle opplevelsen (ikke møt opp bakis), kan man med ganske stor grad av trygghet benytte åpningssekvensen (hvis like du aldri har sett, og som du ikke, ikke, nei, ikke, ikke skal se på youtube), som en slags lakmus-test. Dersom man i løpet av dens seks-syv minutter lar seg henføre (eventuelt begynner å la tankene fare fritt, og bare svever rundt i hodet sitt), er dette noe man kan ha glede av. Synes man derimot at den er en tanke trå og mer enn kun en smule overdreven: Gå! (Men gå stille, så du ikke forstyrrer de voksne.)

Carlos Reygadas’ prisvinnende meditasjon over tro, skjebne, forpliktelser og kjærlighet, i et lukket, ortodoks mennonittsamfunn i Mexico, er spesiell nok i seg selv. Og når Reygadas i tillegg har besatt langt de fleste rollene med ikke-profesjonelle skuespillere (flere av dem mennonitter), blir det ikke mer sprettent og tilgjengelig. At de snakker en slags gammel-tysk dialekt (plautdietsch; om du er i det pirkete hjørnet), som kan få deg til å tenke på han som var dårligst i tysk av absolutt alle på hele skolen – bare som slagpasient – hjelper heller ikke.

Men; i og med at filmens gjennomsyrende ærlighet rekker helt ut i salen, og tar tak i en, kan man ikke la være å se på. Uansett hvor slitsomt man synes det er. Opplevelsen virker så ekte, så uforfalsket og viktig at man sliter seg gjennom. Inntil man plutselig ikke sliter lenger. Man lar seg bare føre avgårde; som i en meditativ transe. Eller som når man ser en Terrence Malick-film.

I tillegg til alt dette, er Stille lys breddfull av vakre bilder (i alle ordets betydninger), pluss at den er lydsatt på en særskilt, inntrengende måte – helt uten filmmusikk. Plotet sier jeg ingenting om, bortsett fra at det er ganske spesielt, det òg.

Fristende?

Stille lys har premiere 24. oktober og kan sees på Vika 4. (Du trenger neppe å bestille.)