For å kunne gjennomføre noe slikt, har bakmennene (huge pun intended), beholdt alle ingredienser fra den klassiske musikal-kokeboken. Problemet er imidlertid at det å bare overfladisk og designmessig oppdatere noe så tidsbestemt – med helt egne, gammeldagse, akterutseilte ideer om kyskhet spesielt og tenkesett generelt – selvfølgelig gir en voldsom skjærings mellom rytmikk og estetikk nasket rett fra N*Sync-, Justin Timberlake- og Michael Jackson-videos, og den totalt kjønnsløse omgangen venner og kjærester imellom. (I tillegg til det ynkelige ved å inkludere en særdeles homofilt utseende og opptredende koreograf, som selvfølgelig og på ingen måte egentlig er nettopp det, for slikt snakker vi ikke om. Ikke i Disneys musikal-verden.)

Ungdomsopprøret, den vanskelige kjærligheten og de slemme sleipingene blir derfor umulige å tro på. Akkurat som de snille og gode og kyske. For hvem faen er det vel som oppfører seg slik i dag? (Bortsett fra promise ring-bærende, seksuelt ignorant og liksom-religiøst, neokonservativt avkom, som ender opp som tenåringsforeldre med rus- og pengeproblemer ventende rundt hjørnet?) Ikke mange, er vel riktig svar her.

Likevel skal de få et bittelite klapp på skulderen for profesjonaliteten og den gjennomført blåøyde innstillingen. For naive romantikere uten særlig kjennskap til old school kvalitetsmusikaler – og for tween-girls, naturligvis – må dette være supert. Immari supert, assa.