Max Payne (Colo1, Eldo3, Vika1) er strengt talt ikke så gyselig den heller, bare ganske ræva. Basert på spillene ved samme navn gir filmen oss historien om politimannen Max Payne (Marky Mark) som kommer hjem til død kone og dødt barn – for så å bli besatt av jakten på morderen som akkurat slapp unna. Når filmen starter jobber han i politiets cold case-avdeling, er uvenner med alle, konstant gretten og svært sjelelig arret. Plutselig finner hans eks-kollega et nytt spor i saken, Max forfølger sporet, helvete bryter løs og bla, bla, bla. Alt går som det må gå, ingen overraskelser lurer oss og det mest interessante er i grunnen å se for seg filmens lekreste sklieskinn (Olga Kurylenko) i neste måneds Bond-film, samt å la seg fascinere av hvor lik hun fra enkelte vinkler er Sophie Marceau (en annen Bond-pike, og nei; du får ingen link til bilder av henne, for jeg er egentlig ikke helt sikker på likheten, så den bare i et glimt). På toppen av det hele tar Mila Kunis et stort kredibilitetssteg ned fra Forgetting Sarah Marshall-høyden – selv om hun omsider får flashet russisken sin. Ludacris er høyst forglemmelig som internal affairs-offiser; akkurat som Nelly Furtado, som spiller en jeghuskerikkehvafforno.

I et speil, i en gåte (Colo3, Gimle, Saga2) derimot, er virkelig gyselig. Tvers gjennom. Marie Haagenrud (og de andre kidsa) er riktignok ganske gode i ’før sykdommen’-flashbackene, men hårløse Marie er direkte krampeaktig som drittunge-tverr tenåring. (Med kreft, riktignok.) Liv Ullman skroter sin egen kvalitetskuespillerinnestatus med sin genuint guffent forståelsesfulle og overvennlige bestemor – og resten av de voksne er ikke spesielt mye bedre. (Med et mulig unntak for Mads Ousdal.) Men den råtneste rosinen i drittpølsa, det er engelen Ariel, i Aksel Hennies skikkelse. Opptil flere ganger føler man trang til å spytte ut den vonde smaken man får i munnen, eller aller helst gi ham et realt kne i balla. Makan til klyse. Selvfølgelig burde også Jostein Gaarder henges fra nærmeste lyktestolpe, for å ha skrevet boken som filmen baserer seg på. (Det burde forresten også alle som var over 20 da de leste Sofies Verden, og skrøt av at de synes det var ”så spennende å lese filosofi, altså”.) Uansett: Verre kvasi-religiøst søl har jeg ikke sett på lenge. Styr unna!