Med No Country for Old Men stadig friskt i minne, har nok de fleste med sans for Coen-brødrenes cinematiske krumspring ganske så store forhåpninger til deres nyeste nye; Burn After Reading (Kling1, Eldo1). Men, som de litt mer observante vil ha, eh, observert, er det nettopp Coen-filmene som umiddelbart følger en Coen-suksess, man skal passe seg litt for.

Men ta det med ro; Burn har likevel sitt å by på: Intrigen er snedig, de ’hemmelige’ tjenester får sine velfortjente ballespark, cinematografien er punchy og filmen skipper ubesværet og stjernespekket av gårde. Imidlertid er den største av dem alle, George Clooney, den som skinner med lavest lysstyrke. Han oppfører seg nesten nøyaktig som han gjorde i O Brother Where Art Thou?, Intolerable Cruelty og alle andre komedier han har spilt i. Hvilket vil si at når noe overraskende (som kunne vært veldig gøy), skjer eller blir sagt, så sperrer han opp øynene. ‘To the max’. Og det er stort sett det han har å by på. At karakteren hans er en sleazy slask som jevnlig cruiser nettet for fersk fitte, er selvfølgelig artig, i og med at han har gjort karriere på å være the good guy – men å satse på at et ’Fy, faen så kald butt-plug!’-ansikt og slapp moral skal overvinne oss, blir for lettvint. Og det samme kan i grunnen sies om filmen som helhet: Konseptet og plotet er supert, utførelsen for slapp. (Og så er musikken, bortsett fra på intro og outro, irriterende.)

Men; ta det med ro en gang til: Tilda Swinton og John Malkovich utgjør et helvetes ektepar, Frances McDormand er i form, J.K. Simmons er fantastisk som CIA-sjef – og selv om Pitts halvtomsing er en litt billig lattervekker, fungerer den ganske så fint. I hvert fall for de mer folkelig anlagte. – Ja, faen; der kom jeg på det: Dette er Coen-brødrenes Olsenbanden-hyllest! Med inkompetente skrotinger som skal gjennomføre dustete planer – og som roter det til på de mest ubehjelpelige vis, mens ineffektive håndhevere av loven veiver rundt omkring. Helmaks, liksom.