Fighter (Saga6) har ‘førpremiere’ hele denne uken, og er en ny, dansk ungdomsfilm av typen jeg har sett ca. seks hundre ganger før (i det den handler om en outsiders kamp for å finne seg selv, sin plass i samfunnet, og respekt fra omverdenen) – men likevel likte jeg den godt.

Aicha går i siste klasse på videregående i København. Hun sliter med konservative foreldre og et ortodoks tyrkisk miljø – pluss et dansk skolemiljø hvor hun heller ikke passer helt inn. I tillegg sliter hun med karakterene, og med sitt iltre temperament. Så mye, faktisk, at hun må forlate skolens kampsport-jentelag, og finne en egen kung fu-klubb.

Klubben som aksepterer henne er imidlertid en blandingsklubb (gutter og jenter), noe som ikke er akseptabelt for Aichas far. Og dermed er dobbeltspillet i gang: Skoletimer må skulkes, løgner må fortelles; karakterer raser nedover, mens fravær fyker oppover – og i tillegg vil broren Alis forlovelse stå i fare dersom hans (tyriske, naturligvis), forlovedes familie får snusen i Aichas dobbeltliv.

Det som redder Fighter fra klisjéhelvetet er i første rekke fantastisk spill av amatøren Semra Turan, i rollen som Aicha. I tillegg får vi vekselvis troverdig og fet fighting koreografert av selveste Xian Gao (Snikende tiger…) – og en gryende romanse som blir uvanlig fint fremstilt. Det at Xian Gao selv er med i filmen (som Aichas læremester), og at Semra Turan kan kung fu på virkelig, setter definitivt en ekstra spiss på det hele – så når også lys, klipp, foto og dialog fungerer, kan man leve med forutsigbarheten. Det er verre med den tilsynelatende genuine tyrkiske æreskodeksen som blir presentert. Den er ikke like lett å svelge.