Denne helgen skulle egentlig avspises med kun to premierer, men takket være en to-dagers førpremieresesjon (for de små), får vi tre nye filmer å kose oss med. Og kose seg på kino kan man definitivt gjøre med disse tre filmene.

Det vil si; den spanske smygeren Solsikkenes natt  (Vika3, bildet) er virkelig ikke koselig. Til gjengjeld er den virkelig bra. Filmen forteller historien om to forskjellige kriminelle handlinger, deres ringvirkninger og effekter på de involverte – sett fra seks forskjellige perspektiv – uten å bli rotete. Det hele foregår i et bedagelig tempo, og det snedige plotet legges frem som et intrikat puslespill hvor alle brikkene gradvis faller på plass.

Castilla-Léon er en bondelandsby langt utenfor allfarvei, og når en ny hule oppdages i den nærliggende fjellheimen (med påfølgende besøk av kjente huleforskere fra hovedstaden), blir det naturlig nok stor oppstandelse. På godt og vondt. Absolutt alle (fra den lokale helten, via den pensjonsnære politisjefen og hans slaskete svigersønn, til huleforskere og eldgamle, lokale grinebitere og tomsinger), blir overbevisende fremstilt – og så vel foto og klipp som musikk og lyssetting er med på å gjøre dette til en stemningsmettet nervepirrer det absolutt er verdt å få med seg. Og som mottok 4 Goya-nominasjoner; bl.a. for beste manus og beste nye regissør. (Men hold deg unna trailere og lange omtaler av filmen; de røper så alt for mye.)

Dumpet av Sarah Marshall (Saga1) tar deg også med på tur, men denne gang går ferden til Hawaii, hvor Peter (Jason Segel, som også står for manus) drar for å komme til hektene når Sarah (Kristen Bell) dumper ham. Dessverre for ham, men heldigvis for oss, viser det seg at eksen og hennes nye popstjerne-kjæreste (Russel Brand) bor i nabosuiten. Å si at Peters opphold kjapt går fra å være en god idé til et levende helvete av pinligheter og ydmykelser er ingen overdrivelse, men heldigvis (og naturligvis) er Peter slik en trivelig kar at han skaffer seg nye og hjelpsomme venner – og smått om senn kan man ane en viss oppblomstring og retur til hans gamle jeg.

Som vanlig er i denne type komedier (fra Apatow-akademiet), er humoren tidvis fantastisk grov, plump, pubertal (og hylende morsom), samtidig som en lun medmenneskelighet alltid er tilstede. Filmen er, som seg hør og bør med debutanter bak manus og regi, litt for lang – men den har så mange minneverdige bi- og hovedrollefigurer, og er så full av sjarme, varme, vidd, effektiv symbolikk og gjenkjennelige opplevelser at man tilgir den. Med et stort smil om munnen. (Dessuten er alt basert på Jasons egne opplevelser. Til og med vampyrdukketeatermusikalen.)

Lørdag og søndag kl. 1500 kan man meske seg med årets definitive animasjonsvinner; Kung Fu Panda (Colo1, Vika1) – forutsatt at man ikke bryr seg om at den er dubbet. Dette er nemlig et opplegg rettet mot de aller minste (’Alle snakker norsk!’), så med mindre man har noen småtroll man må underholde er det nok best å vente til originalversjonen med Jack Black, Dustin Hoffman, Lucy Liu, Jackie Chan og Angelina Jolie settes opp – nærmere bestemt 18. juli.