Denne helgen skulle egentlig avspises med kun to
premierer, men takket være en to-dagers førpremieresesjon (for de små), får vi
tre nye filmer å kose oss med. Og kose seg på kino kan man definitivt gjøre med disse tre filmene.
Det vil si; den spanske smygeren Solsikkenes natt (Vika3, bildet) er
virkelig ikke koselig. Til gjengjeld er den virkelig bra. Filmen forteller
historien om to forskjellige kriminelle handlinger, deres ringvirkninger og effekter
på de involverte – sett fra seks forskjellige perspektiv – uten å bli rotete.
Det hele foregår i et bedagelig tempo, og det snedige plotet legges frem som et intrikat
puslespill hvor alle brikkene gradvis faller på plass.
Castilla-Léon er en bondelandsby langt utenfor allfarvei, og
når en ny hule oppdages i den nærliggende fjellheimen (med påfølgende besøk av kjente
huleforskere fra hovedstaden), blir det naturlig nok stor oppstandelse.
På godt og vondt. Absolutt alle (fra den lokale helten, via den pensjonsnære politisjefen og hans slaskete svigersønn, til huleforskere og eldgamle, lokale grinebitere og
tomsinger), blir overbevisende fremstilt – og så vel foto og klipp som musikk
og lyssetting er med på å gjøre dette til en stemningsmettet nervepirrer det absolutt er verdt å få med seg. Og som mottok 4 Goya-nominasjoner; bl.a. for beste manus og beste nye regissør. (Men hold deg unna trailere og lange omtaler av filmen; de røper så alt for mye.)
Dumpet av Sarah Marshall (Saga1) tar deg også med på tur,
men denne gang går ferden til Hawaii, hvor Peter (Jason Segel, som også står
for manus) drar for å komme til hektene når Sarah (Kristen Bell) dumper ham.
Dessverre for ham, men heldigvis for oss, viser det seg at eksen og hennes nye popstjerne-kjæreste (Russel Brand) bor i
nabosuiten. Å si at Peters opphold kjapt går fra å være en god idé til et
levende helvete av pinligheter og ydmykelser er ingen overdrivelse, men heldigvis
(og naturligvis) er Peter slik en trivelig kar at han skaffer seg nye og hjelpsomme
venner – og smått om senn kan man ane en viss oppblomstring og retur til hans
gamle jeg.
Som vanlig er i denne type komedier (fra Apatow-akademiet),
er humoren tidvis fantastisk grov, plump, pubertal (og hylende morsom), samtidig
som en lun medmenneskelighet alltid er tilstede. Filmen er, som seg hør og bør
med debutanter bak manus og regi, litt for lang – men den har så mange minneverdige
bi- og hovedrollefigurer, og er så full av sjarme, varme, vidd, effektiv symbolikk og gjenkjennelige
opplevelser at man tilgir den. Med et stort smil om munnen. (Dessuten er alt basert på Jasons egne
opplevelser. Til og med vampyrdukketeatermusikalen.)
Lørdag og søndag kl. 1500 kan man meske seg med årets
definitive animasjonsvinner; Kung Fu Panda (Colo1, Vika1) – forutsatt at man ikke bryr seg om
at den er dubbet. Dette er nemlig et opplegg rettet mot de aller minste (’Alle snakker norsk!’), så med mindre man har noen småtroll man må
underholde er det nok best å vente til originalversjonen med Jack Black, Dustin
Hoffman, Lucy Liu, Jackie Chan og Angelina Jolie settes opp – nærmere bestemt 18.
juli.