Da M. Night Shyamalan i sin tid (1999) slo gjennom (med et brak), med snikende lure og atmosfæriske The Sixth Sense – for siden å følge opp med den mer enn brukbare Unbreakable (2000), var det mange som så for seg en lang og stadig mer lysende Hollywood-karriere. Dessverre gikk det ikke riktig slik, og selv om noen nå mener at han med The Happening (Colo3, Vika1) er tilbake i gammelt, godt slag, kan jeg virkelig ikke si meg enig.
Jada; han evner stadig å formidle uhyggestemning bedre enn de fleste, hans sans for smygende vond eskalering er fortsatt intakt og de korte, skarpe sjokkene sitter stadig som de skal. Men med et utgangspremiss så fantastisk dette blir det stort sett like skummelt som i Lady in the Water. (Det at tilsynelatende vilkårlig utvalgte mennesker plutselig stopper opp, snakker usammenhengende og/eller går baklengs, før de tar livet av seg er for all del spennende og creepy nok, men når årsaken blir kjent…) Og når i tillegg dialogen er såpass oppstyltet og fjernt fra virkeligheten som den er her, er det klart at noe er gått tapt siden glansdagene. (Hvilket er synd, for med Mark Wahlberg, Zooey Deschanel og John Leguizamo på rollelisten kunne dette blitt bra.) Riktignok utgjør gamlemor Betty Buckley et aldri så lite lyspunkt, og grunntanken bak hovedidéen er i og for seg god, men når utførelsen er så klønete, symbolbruken så overtydelig – og virkelighetsfølelsen så til de grader fraværende; da blir det ikke bra. Og de dinglende mikrofonene i øvre billedkant hjelper ikke.
I Ang Lees 2003-film Hulk (med Eric Bana, Jennifer Connelly og Sam Elliot i hovedrollene), ble mye tid brukt på å etablere rollefigurenes bakgrunn og motivasjon – og resultatet kunne vel best beskrives som et prisverdig men feilslått og semi-eksistensialistisk epos. Fattig på action, rikt på irriterende dårlige CGI-effekter.
I 2008-versjonen, The Incredible Hulk (Colo1, Eldo5, Felix2; Edward Norton, Liv Tyler, Tim Roth og William Hurt), lykkes den langt mindre meritterte Louis Leterrier mye bedre: Bakgrunnshistorien skisseres kjapt i løpet av den innledende credit-sekvensen, effektene er overraskende bra – og filmens tegneserieutspring ivaretas på forbilledlig vis. I tillegg er filmen krydret med snedige, vittige og effektive in-jokes, pluss at den har en mer engasjerende hovedrolletolkning og underholdningsorientert grunntone.
– Akkurat slik det skal være i denne type blockbusters.
Ikke alt er like originalt, naturligvis, og en del av historiens figurer og plot-points blir aldri mer enn for sjabloner å regne. Likevel: Med denne (og Iron Man), har Marvel Studios lagt grunnlaget for en gullkantet superheltfilmsommer. Eller to.