Det aller kjipeste drittværet ser ut til å ha passert for denne gang og våren er enda et par steg nærmere. Men fortsatt har vi et kaldt drag i luften, og solen skinner ikke akkurat uavbrutt, så det er fortsatt tid for kino.

Passende, da, at Oslokino  har fem nye filmer å by på. For festlighetens skyld blir de i dag presentert i lengderekkefølge; med den korteste først:

Blodhevn (Kling4) er et overraskende sterkt drama om tre franskmenns reise til og i Georgia, og deres møte med den gamle og sterke blodhevnkulturen der. Når jeg skriver overraskende er det fordi man i utgangspunktet kanskje ikke skulle tro at en fransk-georgisk film om en busstur, en tom likkiste og en bestefar på vei til sin død skulle kunne affektere norsk ungdom. Men det kan den.

Happily N’Ever After (Colo2, Saga2) ser på papiret ut til å være en langt mer fornøyelig affære, men det er den faktisk ikke. Idéen om et eventyrunivers hvor den lykkelige slutt ikke lenger eksisterer og hvor eventyret om Askepott følgelig må fortelles på en ganske annen måte er god nok i massevis, og animasjonen er også god. – Men historien går seg bort i lite vellykkede vitser, plotmessige blindspor og manglende snert og intelligens. (Fyll inn din egen vittighet om mangel på lykkelig slutt.)

Varg Veum – Falne Engler (Colo1, Kling1) er av et nokså samlet pressekorps utropt til den beste Veum-filmen så langt, og på vegne av de foregående filmene er der kun én ting å si: Ai, ai. Her har vi en film halvfull av norsk film-stivhet, hull i plot’et og ubegripelige usannsynligheter – samt tidvis veldig godt skuespill, flere sterke, spennende og gripende sekvenser (piken med popcornet), og en i utgangspunktet veldig god historie. Men alt i alt fant jeg det umulig å la meg overbevise. Dessverre.

Things We Lost in the Fire (Vika3) er ikke uten skjønnhetsfeil den heller, men her er skuespillet – og samspillet – av en sådan kvalitet at man ikke kan la være å følge med. Susanne Bier har gjort det til sin spesialitet å skildre vanskelig kjærlighet, vaklende lojalitet, sorg og savn – og i denne (bokstavelig talt), usminkede historien om enken og bestevennen som på famlende vis finner støtte i hverandre når ektemannen/kompisen brått dør, er intet unntak. Halle Berry og Benicio Del Toro gir oss adgang til mange tunge (og noen fine), stunder og tanker, og filmen foregår i et passende rolig tempo. Bruken av flashback er kan hende i drøyeste laget og Del Toros rusproblem er trolig ikke hundre prosent naturalistisk portrettert, men det er ikke egentlig viktig. At filmen ikke ’går noe sted’, eller byr på noen endelige svar er heller ikke så viktig. Det som betyr noe er intimiteten, intensiteten og den emosjonelle troverdigheten. For den holder.

Og så er det bare å fiske frem Kleenex’en, jenter, for P.S. I Love You (Saga1, Eldo5) er gjort spesielt for skjørt som liker å gråte på kino. Og som tror på den sanne kjærlighetens evne til å overkomme alt. Inklusive døden.
Hilary Swank (hvis filmer enten vinner priser eller fråtser i sentimentale klisjeer), spiller den unge, nær katatoniske enken Holly – som på ’uforklarlig’ vis mottar instruksjoner (og kake) fra sin døde ektemann. Smått om senn lærer hun seg selv å kjenne igjen, hun omfavner livet på nytt – og hun er ikke akkurat redd for å vise det. Trist og glad på én gang, nå.

PS Om denne ukes usedvanlig unisont morbide filmer ikke frister, anbefales fortsatt go’saker som Karamell, Juno og Dykkerklokken og sommerfuglen.