Det aller kjipeste drittværet ser ut til å ha passert for
denne gang og våren er enda et par steg nærmere. Men fortsatt har vi et kaldt
drag i luften, og solen skinner ikke akkurat uavbrutt, så det er fortsatt tid
for kino.
Passende, da, at Oslokino har fem nye filmer å by på. For
festlighetens skyld blir de i dag presentert i lengderekkefølge; med den
korteste først:
Blodhevn (Kling4) er et overraskende sterkt drama om tre
franskmenns reise til og i Georgia, og deres møte med den gamle og sterke
blodhevnkulturen der. Når jeg skriver overraskende er det fordi man i
utgangspunktet kanskje ikke skulle tro at en fransk-georgisk film om en
busstur, en tom likkiste og en bestefar på vei til sin død skulle kunne
affektere norsk ungdom. Men det kan den.
Happily N’Ever After (Colo2, Saga2) ser på papiret ut til å
være en langt mer fornøyelig affære, men det er den faktisk ikke. Idéen om et
eventyrunivers hvor den lykkelige slutt ikke lenger eksisterer og hvor
eventyret om Askepott følgelig må fortelles på en ganske annen måte er god nok
i massevis, og animasjonen er også god. – Men historien går seg bort i lite
vellykkede vitser, plotmessige blindspor og manglende snert og intelligens.
(Fyll inn din egen vittighet om mangel på lykkelig slutt.)
Varg Veum – Falne Engler (Colo1, Kling1) er av et nokså
samlet pressekorps utropt til den beste Veum-filmen så langt, og på vegne av de
foregående filmene er der kun én ting å si: Ai, ai. Her har vi en film halvfull av norsk film-stivhet, hull i plot’et og ubegripelige usannsynligheter –
samt tidvis veldig godt skuespill, flere sterke, spennende og gripende
sekvenser (piken med popcornet), og en i utgangspunktet veldig god historie. Men alt i alt fant jeg det umulig å la meg overbevise.
Dessverre.
Things We Lost in the Fire (Vika3) er ikke uten
skjønnhetsfeil den heller, men her er skuespillet – og samspillet – av en sådan
kvalitet at man ikke kan la være å følge med. Susanne Bier har gjort det til
sin spesialitet å skildre vanskelig kjærlighet, vaklende lojalitet, sorg og
savn – og i denne (bokstavelig talt), usminkede historien om enken og
bestevennen som på famlende vis finner støtte i hverandre når
ektemannen/kompisen brått dør, er intet unntak. Halle Berry og Benicio Del Toro
gir oss adgang til mange tunge (og noen fine), stunder og tanker, og filmen
foregår i et passende rolig tempo. Bruken av flashback er kan hende i drøyeste
laget og Del Toros rusproblem er trolig ikke hundre prosent naturalistisk
portrettert, men det er ikke egentlig viktig. At filmen ikke ’går noe sted’, eller
byr på noen endelige svar er heller ikke så viktig. Det som betyr noe er
intimiteten, intensiteten og den emosjonelle troverdigheten. For den holder.
Og så er det bare å fiske frem Kleenex’en, jenter, for P.S.
I Love You (Saga1, Eldo5) er gjort spesielt for skjørt som
liker å gråte på kino. Og som tror på den sanne kjærlighetens evne til å
overkomme alt. Inklusive døden.
Hilary Swank (hvis filmer enten vinner priser eller fråtser
i sentimentale klisjeer), spiller den unge, nær katatoniske enken Holly – som på
’uforklarlig’ vis mottar instruksjoner (og kake) fra sin døde ektemann. Smått
om senn lærer hun seg selv å kjenne igjen, hun omfavner livet på nytt – og hun er
ikke akkurat redd for å vise det. Trist og glad på én gang, nå.
PS Om denne ukes usedvanlig unisont morbide filmer ikke
frister, anbefales fortsatt go’saker som Karamell, Juno og Dykkerklokken og
sommerfuglen.