I over 20 år har Kevin Costner levert både store og små filmer – av særdeles varierende kvalitet. Gjennombruddet skulle kommet allerede i 1983, med The Big Chill (hvor han spilte/skulle spilt den avdøde Alex, hvis begravelse samler hele gamlegjengen), men rollen hans ble dessverre liggende igjen på gulvet i redigeringsrommet.

Han måtte derfor vente til han fikk sjansen til å stjele showet i 1985s store overraskelse; cowboyactionkomedien Silverado . I 1987 høstet han igjen lovord, denne gang for hovedrollene i to av årets store filmer – thrilleren No Way Out  og gangsterdramaet The Untouchables .

Hans største år var imidlertid 1990, da han vant 7 Oscars med sin Dances With Wolves, blant annet for beste regi og film. I årene som kom virket det dessverre flere ganger som om rosen, stjernestatusen og genierklæringene gikk ham til hodet, og med ujevne mellomrom leverte han helt håpløst pompøse og tungvinte filmer. Som for eksempel Waterworld, The Postman og Dragonfly. Det frustrerende var (i tillegg til at han innimellom leverte god underholdning av kvalitet, såsom Wyatt Earp, Thirteen Days, JFK, A Perfect World, Tin Cup og The Upside of Anger), så inneholdt de tre førstnevnte kalkunene veldig mye bra. Det var tydelig at inne i de Costnerfilmene som mislyktes var der en kjempefilm som akkurat ikke kom ut.

Inntil han tok turen tilbake til der han først slo gjennom og senere regjerte, nemlig westernfilmen. I 2003 dro Kevin til med det storslåtte, men intime, dramaet Open Range. Han sto for både regi og hovedrolle, han fikk med seg en knallsterk besetning – og han leverte et imponerende intenst postkort fra en svunnen tid.

Se selv; kl. 2055 i kveld, på NRK1.