Smug

Lest | Selvportrett

av Isabell El-melhaoui onsdag 21. des / 18:59 | 0 kommentarer

“Som tenåring trodde jeg at Livet bruksanvisning ville hjelpe meg med å leve, og Selvmord bruksanvisning med å dø”.

Dette er begynnelsen på Édouard Levé sin bok, sitt Selvportrett. Édouard Levé var en fransk, selvlært kunstner og forfatter. I 2007 tok han sitt liv, bare 42 år gammel. Ti dager tidligere hadde han sendt inn et manuskript på sin siste aller bok Suicide, og høsten 2011 ble Autoportrait gitt ut på norsk ved Flamme Forlag. Lik visse selvbiografier ikke bare er forbeholdt spesielt interesserte, er også Selvportrett en bok som kan leses av de fleste, uavhengig om man har kjennskap til forfatteren på forhånd. Dette er ikke Knausgård som nesten bruker en hel bok på å beskrive x antall mislykkede forsøk på å miste jomfrudommen sin, eller Espedal som skriver én bok om å gå. (Misforstå meg rett: liker egentlig begge forfatterne.) Det blir dessuten feil å si at boka er en selvbiografi, da den ikke er hans eget livsløp strukturert som fortelling.

 “Jeg skriver ikke romaner. (..)Jeg skriver fragmenter. Jeg gjenforteller ikke historiene jeg har lest eller filmene jeg har sett, jeg beskriver inntrykk, jeg feller dommer.” Selvportrett er heller kortfattet og presis. Boka er full av morsomsomheter, tristesser og dystre observasjoner som alle har til felles at de kan betraktes som fragmenter av et levd liv. Levé minner oss på gleden over de små tingene når han blant annet skriver: Jeg liker å betrakte en plastpose som svever mellom bygninger, spesielt når jeg ikke vet om den er på vei oppover eller nedover. Dette får i alle fall meg til å tenke på denne scenen i American Beauty.

Uansett: Selvportrett er en av de bøkene man (eller jeg) ikke klarer å sette tilbake i bokhylla med en gang den er lest ut. I stedet bærer man den med seg (dette er ingen metafor) i veska, kanskje for å lese på bussen eller toget når man kanskje sitter og gynger i takt med sidemannen.  Da kan det hende man kommer over sånt som dette:

Mens jeg lyttet til en eldre mann som fortalte hele livshistorien sin tenkte jeg: “Denne mannen er et museum over seg selv.” Mens jeg lyttet til sønnen til en militant afroamerikaner og en fransk sosiolog, tenkte jeg: “Denne mannen er en ready-made.”

I en alder av atten har referansene mine kanskje ikke rukket å bli så mange, men basert på det jeg har lest tidligere, slår tanken meg allikevel: flere passasjer i Selvportrett kunne vært utdrag fra Kafkas dagbøker.  For så fine er de faktisk.

Om du er en av de som alltid kjøper julegaver i siste liten, og i tillegg har en venn du ikke aner hva du skal gi (og som helt sikkert er lei av å få kjipe bodylotions til jul hvert år), kan jeg gjøre valget enklere for deg: Selvportrett er en sånn bok som burde finnes under juletreet i år.