Smug

Mine tegninger befinner seg gjerne i grenseoppgangen mellom det burleske, groteske, og det infantile og uskyldige. Jeg mener tvetydigheten er viktige, at det finnes et spenn mellom lek og alvor. Tittelen «The Pied Piper» henspiller seg på Rottefangeren fra Hameln, som en tvetydig skikkelse som pendler mellom gode og onde krefter. Fortellingen blir som et bilde på innebygget ondskap i kulturen, men også barnas skjebne som en konsekvens av fedrenes synder.

Det fikk meg til å huske da jeg var liten og leste om «The Pied Piper» i Grimms eventyr – jeg finner mye inspirajon i gamle eventyr, sagn og legender. I det opprinnelig sagnet ledet rottefangeren barna ut av Hameln etter å ikke å ha fått sin utlovende betaling. I mange versjoner  av sagnet havner barna i en mystisk hule – men det er usikkert hva som skjedde dem. Det spekuleres om barna døde, eller om faktisk rottefangeren berget dem ut av en pestherjet landsby. Fløytespilleren er gåtefull fordi man ikke fastslå om han har gode eller onde hensikter. Han var utvilsomt en karismatisk forfører, og det er muligens han bebuder en bedre verden gjennom sin avsondrede outsidertilværelse. En fri utgang av denne verden full av illeluktende rotter..

Interessant. Forutsetter du at publikum tar alle disse referansene?
– Nei, det er til tider sammensatt og internt, men samtidig er tegningene ganske åpne og utadvendte. Nok til at publikum skal kunne danne sitt eget forhold til bildene. Tegningene danner forhåpentligvis en uavsluttet kjede av antydninger og allusjoner. Jeg ønsker egentlig ikke å diktere publikum på noen måte.

Spiller humor noen rolle oppi alt dette?
– Jeg tenker at det er ålreit å ikke bli for prektig og svulstig i min omgang med kunsthistoriske og kulturelle sitater. Det gjør det nok langt mer troverdig for min del. Og som sagt er balansen mellom lek og alvor viktig.

«Spirit Caravan»var din første fargetegning flere år. Hvordan er det ulikt å jobbe med farger i forhold til svart/hvitt?
– Det er jo noen forskjeller der, ikke minst i arbeidsmetoden på atelieret. I svart-hvitt tegningene forholder jeg meg strengt til valør-skalaene. Utfordingen er jo å skulle også håndtere kulørene i fargetegningene. Det er en øvelse som tar tid, spesielt for meg som kun har konsentrert meg rundt svart-hvitt de seneste årene. Men utfordringer er gøy og farger gjør meg glad!

Det er blitt sagt at den figurative tegningen har fått et gjennomslag i Norge i det siste, har du noen tanker om det?
– Det er mulig at tegning har fått sterkere gjennomslag de senere årene, men denslags kommer og går. Det betyr lite for meg personlig. Jeg har alltid tegnet og vil alltid fortsette med det.

Du har tidligere nevnt Kittelsen og Werenskiold som inspirasjonskilder – er du del av en særnorsk tegnetradisjon?
– Det stemmer at jeg orienterer meg mot eldre norske kunstnere fra forrige århundret, blant annet Werenskiold, Munthe og Egedius. Størst av dem alle er nok Theodor Kittelsen. Hans atmosfæriske og evetyrlige tegninger fortryller meg. Jeg blar i bøkene hans stadig vekk på atelieret. Da jeg gikk på SHKS for ti år siden gav jeg faen i skoleprogrammet og gikk heller ned på Nasjolgalleriet og kopierte Kittelsen & co. Det var nok en riktig avgjørelse – jeg lærte enormt og ble flinkere i formen. Jeg håper selvsagt at det finnes en viss affinitet til disse kunstnerne, men jeg kan ikke selv vurdere hvorvidt jeg står i noen tradisjon. Det må andre bedømme.

Utstillingen «The Pipers Call» åpner i kveld klokken 19.00, og står frem til 13. desember.