Kjære nabo #1: MOSS
av Ando Woltmann tirsdag 27. okt / 16:50 | 33 kommentarer
Staden der du trodde ikkje nokon kunne bu. Den etterlengtede serien om lokalsamfunn i nærheten av Oslo sparkes endelig i gang. Og vi gjør det vi liker aller best: synser uhemmet og sparker bortover. Fly kick style! Først ut: Moss.
Tre kvarter sør for Oslo ligger vår nærmeste by av viss decorum. Moss huser 29662 kåte sjeler og har som alle flotte byer, en borgemester fra Arbeiderpartiet. Så langt, så bra. Dessverre har Moss et rykte på seg som en stinkende bombe i Østfold-kofferten. Cellulose-fabrikken midt i byen spyr ut giftig røyk og det er helt sant: Moss lukter helt for jævlig. De innfødte kan smile og le av det, men som besøkende er det mest fristende å dytte gasspedalen til bunns og rømme denne stinkadoren mommenstraks. Det er selvsagt romantisk og fascinerende med by og industri i grimm, modernistisk symbiose, men makan. Æsj. Æsj. Æsj.
Svovel: Svovelpikene i Moss mangler fremdeles hender…
Vi kjenner til kanskje fire stykker som bor i Moss. Etter 35 sekunder i byen får vi øye på den ene av dem. Elvira Nikolaisen! Hun ser oss ikke, så vi fortsetter slukøret bortover Dronningens gate, bedre kjent som Gågata. Forbi sjarmerende Moss Hotell (nice logo, dudes) og innover mot hjertet av byen: Amfisenteret. På veien treffer vi:
– En fyllik (klokken er 13.21, tirsdag formiddag)
– En hjemmeværende mor med allværsjakke og barnevogn.
– Fem pønkere (hakke sett makan siden Flensburg, Nord-Tyskland, 1982)
– En tjokk gubbe.
Konklusjon: Moss er en allsidig by med bra bevertning, men få gode klesbutikker.
Amfi: Norges beste senter?
Amfisenteret er et brutalt møte med vår egen samtid. Et kjøpesenter som har spist resten av byen, og tilbyr en kald, industriell tilnærming til en god handel. Her har «Amfi-familien» (de finnes visst i 51 norske byer) gått amok i hallogen-korgen – ikke spesielt flatterende for høstbleke mossingers tungt forurensede hud og hår. Uendelig godt at det ligger et futuristisk solarium i første etasje.
Godt kultur-tilbud: Både Skambankt og Manfred Mann’s Earth Band spiller i Moss i år.
I samme senteret finner vi også Moss’ eneste(?) platebutikk. Musikkverket tilbyr listemusikk på CD, DVD og selvsagt spill til (hva vet vi) gjennomsnittspris. Gjemt borte i et hjørne finner vi også en monter med Ramones re-editions. Godt å se at byens varemerke som leverandør av kvalitets-rock/pønk/garage (The Yum Yums, Weld, Beezewax, Smörgasbord, The Cosmic Dropouts, Siste Dagers Helvete etc.) blir ivaretatt, om ikke annet i en støvete avkrok av denne betong-kukken.
Lokal-tv: Moss TV underholder alle attføringstrygdede med godt dagtid-tilbud.
Sist vi var på befaring i Moss, en sen natt i 1996, endte vi opp på rockepuben Nattoget. Det var gøy. Fikk til og med spille skiver bak baren mener vi å huske. Håpet om en kvikk formiddagspils blir derimot most av denne lappen. Skjønn den den som kan. Ikke kødd med Moss skjenkeetat om du er tolv år og prøver å pushe mer øl på din fulle far. Skamme seg.
Klar tale: Nattoget er Moss’ beste pub.
Som sagt har kjempesenteret spist det meste av butikkvirksomheten i stakkars Moss. King’s våpenhandel, der vi som barn kjøpte brukte Deep Purple-skiver og kikket vanntro på Herman Görings armbind (true story!) har selvsagt for lengst gått heden, men én gjeng nekter å legge hodet på kapitalismens hoggestabbe: kunstnerne. Det går ikke an å snu hodet ett eneste sted uten å lese ordene KERAMIKK, SMYKKER, GLASS og KUNSTHÅNDVERK. Bienalen Momentum missa vi med ett par dager, men i Kongens Gate har kunstneren Unn tatt over et butikklokale og driver et slags atelier til offentlig skue. I beste Kristoffer Schau-stil står hun på utstilling og klatter hjelpesløse bilder inspirert av Franz Widerberg. Spennende, men altfor komplisert å ta intellektuell stilling til.
Gullalder: En gang lå det kanskje en spennende butikk her?
Av en lokalkjent får vi anbefalt spisestedene Le Petit Paris, Kafé Riis og Mors. Her. Vær så god. Om du trosser den mektige fabrikken som fiser deg i nesa. Ellers er Moss preget av merkelig kafeteriaer, sist pusset opp på tidlig sytti-tall. Hvor er bysgutten Eyvind Hellstrøm når man faktisk trenger ham?
Mye tomt: Gode sjanser for et eiendomskupp i Moss.
En spasertur ned mot ferja til Horten, avslører Moss som en trivelig by å bo i. Brosten og murhus minner om dansk landsby-idyll, men følelsen av å være i en forlatt nachspiel-kåk blir man ikke kvitt så lett. Moss Avis’ lokaler står tomme og etterlatte, konkurrenten Moss Dagblad gikk inn tidligere i år. Det er så tomt, så tomt her. Og lukten av konkurs sitter igjen på jakkeslaget.
Krigsmonument: Moss kommune lar krigsmonument forfalle…
Til slutt legger vi til en liste i utvalg over Moss’ mest kjente bysbarn (kun menn merkelig nok):
Eyvind Hellstrøm (1948-) – OBMs forbilde og nemesis
Brede Bø (1969-) – Svært lite morsom Høyre-politiker
Jon Michelet (1944-) – Machoforfatter
Ari Behn (1972-), forfatter, gift med Prinsesse Märtha Louise.
Neste gang: Lillestrøm? Drammen? Gode forslag?