Smug

INTERVJU | Jono El Grande

av Zordan Vsevoldovitsj tirsdag 14. apr / 02:17 | 48 kommentarer

I serien «Smuglesning trasker rundt i N.Y. og chatter med norske menn mellom 36 og 48, som egentlig ikke er veldig hyperaktuelle med noe som helst akkurat for øyeblikket» har vi nå kommet til Episode II: Attack of the Clones AKA en passiar med Jon Andreas Håtun, bedre kjent som Jono El Grande. Vi synes det er alt for mange kjedelige intervjuer der ute med aktuelle mennesker som ikke har en dritt annet å fortelle om enn sin nye CD, så da tenkte vi at det er bedre å snakke med noen som har halvny CD, men i tillegg en hel masse annen dritt å fortelle om.

Dritt av den gode sorten, vel og merke, dritt av den typen som får planter og trær til å spire og gro.

Vi dro derfor til Soho med undergrunnsbanen for å snakke med hele Norges riskdadaist, samtidskomponist, prinsessegudfar, suave hatteconnoisseur og kulturell con artist, om sjøløver, stearinlys og syn på samtid. Han er har gjort det å leve til en kunstform og er selve korken på den nye vinflaska. Han er Jono El Grandissimo, mannen som ligger våken om natten med tanker om papiravisens framtid.


Jeg vil gjerne snakke litt om hele musikkindustrien.
Ja, gjør det.
For det blir jo bare mer og mer fucked, vi er jo så på vei ned at det er helt latterlig. Ta feks verdens største platebutikk, Virgin Mega Store, jeg var innom der i dag. Jeg gledet meg til å se «The Big Thing», liksom, men så kommer jeg til Times Square og så er det bare en spøkelsesbutikk. Alle reoler er tomme, alt er revet ned, og nå skal de stenge hele butikken. På Union Square er det fortsatt CD-er, men ingen folk. CD-ens skjebne begynner nå skummelt å ligne på den av minidiscen. MP3 tar nå fullstendig over sammen med nettsalg, men det fører også til at vinylen kommer tilbake. Derfor har jeg valgt å gi ut albumet mitt på vinyl også.
Ja, kan du ikke fortelle litt om den halvnye plata di, Neo Dada?
Det er jo et jævlig langsiktig prosjekt, men jeg kan godt si litt om det. Min musikk er et slags cluster av mange ulike sjangre. Jeg vokste opp med en morfar som likte opera og klassisk, en far som var Bob Dylan-fan, en mor som hørte på Burt Bacharach og en bror som likte Dead Kennedys, Zappa og ska. Så alle disse tingene har påvirket og jeg tar meg meg litt av alt det når jeg skriver musikk. Det er én måte å se det på…

…en annen måte å se det på er litt mer avansert. Jeg klarer ikke å bare lage rock fordi det er kult og tre inn i den rollen, slik som alle andre gjør. Jeg føler at jeg hele tiden lurer på hva i helvete det er jeg driver med, og denne undringen preger alt jeg lager.

Og så til poenget: All musikk, alle sjangre er resultater av musikalske sosiale prossesser. Hip hop, rock, blues, jazz. Men jeg har lyst til å skrive musikk som beveger seg litt vekk fra det. Om ikke asosial, så… jeg klarer ikke putte det i ord, men jeg forsker konstant på hva jeg driver med. Jeg prøver å oppheve disse sosiale prossessene. Derfor velger jeg å hente inn masse forskjellige musikere, rockemusikere, jazzmusikere og klassisk skolerte. Folk som egentlig kommer fra forskjellige musikalske bakgrunner, og så tvinger jeg dem til å samarbeide. Noen kommer fra gutterommet, noen kommer fra pikeværelset, og man er nødt til å rekruttere på denne måten for å få å rive ned de sosiale prossessene som ligger til grunn for alle andre sjangre.

Jeg drev også med punkband i garasjen, hvor vi var en gjeng venner som møttes og spilte. Men jeg vil ikke ha det, jeg vil finne folk som ikke er venner og stue dem sammen. Uvenner! Eller, det må jo være god stemning blant dem som skal spille sammen til en viss grad, men man må finne folk som er åpne for å spille sammen med noen andre som tenker helt forskjellig fra dem. Det er ikke så lett å få klassiske musikere til å rocke i vei, liksom.
Er det virkelig noen som hører på denne musikken?
Jo, det er noen. Mest tilbakemeldinger får jeg av forskjellige geeks worldwide, som feks Marcelo, en kar i Italia som sender meg mail hele tiden. Sånne gærninger som plukker opp det jeg driver med via nettverket til Rune Grammofon som gir ut platene. Avant garde slash progrock-fans, som ser på dette som noe nytt og viktig. Det synes jeg er kult.
Men er det pga musikken, eller pga imaget?
Det er musikken, hovedsaklig. Disse folka aner ikke hvordan jeg ser ut. De har aldri hørt om Sæd&Hor eller årets hattebruker.
Leser du Sæd&Hor om dagen?
Jeg leser det av og til, og da kjøper jeg det i butikken for å lese om meg sjæl.
Men skriver de om deg lenger?
Nei, veldig lite. Jeg har bevisst holdt meg unna. Jeg har en teori om at kidsa smugleser Se&Hør for å vite hvem de skal ta avstand fra. Så når jeg holder meg unna, så er det bare for å lure til meg flere platekjøpere. Lure dem til å kjøpe plata ved å ikke være i Se&Hør.
Haha!
—
Kidsa smugleser også en del på smuglesning.no, og mange av dem er for unge til å vite hva Den Nye Vinen er. Kan du forklare?
Ja, det var de greiene der, ja. Egentlig var det ikke noe annet enn hva Smuglesning og Natt&Dag er, om du ser det litt på avstand. Det handler om å skape en institusjon for å legitimere seg selv, i stedet for å stå med hatten eller lua i hånda og hige etter anerkjennelse fra de etablerte institusjonene.
Var dere døråpnere i så måte?
Ja, vi sparket inn mange åpne dører. Haha!

Neida, det gjorde vi vel egentlig ikke. Vi sparket inn lukkede dører. Det var et ungdommelig eller ynglingaktig opprør, hvor vi alle hadde forskjellige måter å gjøre det på. Min del av dette var basically å kle på meg rare klær. Jeg hadde sjøløvepels, hodet pakket inn i sølvpapir og stokk, og jeg løp rundt og danset som Fred Astaire på høstutstillingen. Dette var i 1995. Pirate performance, kalte jeg det. Senere viste det seg at Kjartan Slettemark har gjort noe lignende, men det visste jeg ikke da.



(Fra venstre: Jono El Grande, Aleksander Stenerud, Bertrand Besigye, Per Heimly, Owe Grandics og Ari Behn.)

Det handler om å gå inn på kunstarenaer og ta rommet. Man går inn og har en performance uten at man er invitert, og det gjorde jeg i en periode ganske mye. På Høstutstillingen, Samtidsmuseet, Henie Onstad Kunstsenter. På Henie Onstad var det spesielt kult, for der var det et piano som jeg satt og spilte på i tillegg. Så gikk den legendariske Per Heimly rundt og klappet i hendene og sa: «la meg prestentere den legendariske Jono El Grande, samtidsmusiker blablabla». Det var jævlig morsomt. Folk stimlet til som nysgjerrige rapphøns og jeg fikk masse applaus.

Så tok vi bilder av det hele, dokumenterte det, skrev det inn i CV-en og så sendte vi rundt masse søknader om å få stipender. Haha! Vi synes det var kjipt å prøve å oppnå anerkjennelse ved å gå den riktige veien, så vi lurte oss inn bakveien i stedet. Jeg fikk bl.a et kommunalt etableringsstipend med 11.000 kroner utbetalt i måneden i et og et halvt år pluss en plass på Grünerløkka Lufthavn helt gratis.
Haha, herrejesus. Hva med han som lurte seg inn den aller frekkeste bakveien? Kompisen din som pleier å være på Skavlan?
Nei, jeg vil ikke snakke om han. Jeg kan si så mye som at vi har kontakt.
Du vil ikke si om vi var vitne til en pirate performance denne vinteren? Fikk han mye stoff til den nye boka?
Jeg vil hverken bekrefte eller avkrefte noe.
La oss da heller snakke litt om media in general, som vi gjorde med Anders Giæver. Du har sagt noe om CD-ens fremtid, hva så med papiravisen? Hva tenker du? Tenker du på sånne ting i det hele tatt?
Ja, tenker på det ekstremt mye faktisk. Jeg våkner om natta av å ligge å tenke på papiravisenes skjebne!

Jeg tror de overlever, men det blir i så fall på samme måte som med vinylen. Det er noe jeg kaller stearinlyseffekten. I en verden full av strober og halogenlys, vil folk av og til tenne seg et stearinlys allikevel. Når ny teknologi tar over for en gammel, er det fordi den nye dekker et behov for brukerne på en bedre måte enn hva den gamle gjør. Men det vil alltid være et visst behov som aldri blir tilfredsstilt av den nye teknologien, et kulturelt, stemningsmessig behov. På samme måte som man ikke tenner stearinlys bare for å få lys, så kommer man til å lese aviser i fremtiden også, når man skal kose seg.

Jono er nå i fyr og flamme, og både ord og gafler flyr veggimellom på den lille fortauskafeen.

Så du mener altså at VG kommer til å bli fremtidens stearinlys?
Nei, det er nettopp det de ikke gjør. Det er de meningsbærende avisene som stiger, fordi folk liker å lese, som Morgenbladet og til dels Aftenposten, selv om jeg er enig med Audun Vinger i at musikkredaksjonen i Aftenposten er ganske rævva…
Fordi de slaktet albumet ditt?
Egentlig ikke. Jeg syntes det fra før også. Like mye de positive anmeldelsene av bra ting, som er så tomme. Og det burde være lov å si til en man kan ta en øl med på gata, at «jeg synes det du lager er rævva». Fordi Aftenposten har et kulturelt ansvar de burde ta i større grad. Kronikkene i Aftenposten gjør derimot avisen spennende å lese. De kaller seg kommentaravisen og det er en posisjon de faktisk klarer å opprettholde. Samme med Morgenbladet. Folk liker å kunne lese aviser.

Mens VG på den andre siden leverer bare nyheter som kan scannes med øyet, overskrifter og ingresser. VG er ikke den avisen du setter deg ned og koser deg med, selv om Anders Giæver sikkert vil være uenig med meg i det.

Det er for så vidt ingen ny teori jeg kommer med nå. Denne teorien ble introdusert av den legendariske Al Reis, en kontroversiell merkevareekspert fra USA.



Apropos merkevarer, hva tenker du om hipsterkulturen i Oslo?
Det er et klassisk, simulert liksomopprør. Eller det blir smør på flesk. Det er et klassisk liksomopprør, og som jeg sa tidligere så mistenker jeg at de smugleser Se&Hør for å finne ut nøyaktig hva de skal ta avstand fra. Men det nytter jo ikke med ordentlige opprør i dagens samfunn. Litt som det vi snakket om i sted, at alle musikalske sjangre er knyttet opp til sosiale prossesser, så er de også knyttet opp til opprør, som feks hip hop og rock, men det er jo nesten ikke mulig lenger.

Det første virkelig store liksomopprøret var jo punken. Det var ikke noe ekte opprør. Det var bare et iscenesatt opprør, egentlig, men det ble jo på en måte selve symbolet på ungdomsopprøret. Beatles var mye mer opprør, da kidsa begynte å grine bare noen vrikka litt på hofta, fordi det var en så utrolig sterk kontrast til det konservative. Men nå går det egentlig ikke an å gjøre opprør.
Men hvorfor går det ikke an å gjøre opprør i dag? Det er jo nok av slemme mennesker i verden?
Jo, jeg trekker det tilbake, Det går an, men jeg tror folk er veldig desillusjonerte. De vet ikke hva de skal gjøre opprør mot. Også har vi det ganske bra, og da blir det fort sånn at unge folk fra Bærum, som meg og deg, setter i gang et slikt liksomopprør.

Nei, nå gjør jeg meg til her…
Har du ikke gjort det hele livet?
Det er vel egentlig det alle gjør? Er det noen som ikke gjør det? Som bor i en by? Alle mennesker gjør det, kanskje bortsatt fra folk på Jan Mayen eller på romstasjonene. Alle gjør seg til, og liksomopprøret er helt legitimt så lenge det er ærlig.

Her roter vi oss bort i en morsom, men lite produktiv digresjon om koffein og båndopptakeres effekt på den unge samtidskunstneren, før vi finner tilbake igjen til tema via tro på aliens og Gud som samlende fiender.

Om jeg tror på Gud? Det vil jeg hverken bekrefte eller avkrefte overfor meg selv.
Agnostiker?
Nei, eller både og. Dette her vil jeg ikke en gang ta stilling til overfor meg selv.
Ok, hva gjør du på fritiden?
Jeg har ikke noe fritid. Jeg er nok hyperaktiv i ordets rette forstand. Ikke nødvendigvis irrasjonelt hyperaktiv, men jeg må alltid være i bevegelse. Jeg ser kanskje mindre på TV enn andre folk.
Du ser ikke på Trygdekontoret en gang?
Jo, av og til.
Hva synes du?
Det er litt kjedelig, men jeg synes tommelen skal opp for forsøket. Mal apropos, jeg hever generelt tommelen opp for norsk kulturbransjes kameraderi, og dets fortrinn foran talentet.
Er dette typisk for nordmenn?
Jo, nordmenn er ekstremt opptatt av, i stedet for å stikke den klassiske fingeren i jorda og tenke «ok, det vi gjør nå er ikke så utrolig bra, kanskje vi skal prøve å forbedre oss», å hylle det vi allerede har fått til, det lille vi har fått til det må opp på en pidestall, liksom, og det tror jeg henger litt sammen med hvordan vi behandler barn.

Jeg husker jeg jobba i en barnehage en gang, og da var det sånn «man må ikke såre noen» (med sart stemme), man må liksom si at alt er bra selv om man bare har tegnet en liten strek. Og slik blir det også litt med musikk og kunst, den holdningen har vokst seg fram. Man er så livredde for å såre noen, livredde for å si hva man mener. Jeg leste en artikkel om det her om dagen, om redselen for å bryte enigheten. I Aftenposten faktisk.

Det er jo mye bra i Norge også, men det blandes med det som er middelmådig hele tiden, og det stilles likt. En anmelder kan skrive godt om en ting og gi en femmer til noe som er bra, så skriver en annen helt håpløst om noe annet, og hva blir da verdiene av disse terningene?
Men slik er det jo i alle land? Dette er ikke spesielt for Norge?
Nei, det er jo ikke det. Sånn er det overalt, dessverre, og derfor er verden et møkkahøl.

Her mister vi tråden igjen, Jono ser spennende mennesker på gaten og lar blikk og tanker løpe av gårde i et avantgardistisk tempo. Vi runder av sakte men sikkert.

Har du et tips til den nye generasjonen?
«La oss huske tilbake til Matrix!» Nå kan man enten ta den rød pillen eller den blå. Den ene pillen sier «jeg godtar alt som det er, jeg synes middelmådiget er helt topp», eller den andre som tar deg inn til essensen. Man må nesten gjøre et krampeaktig forsøk på å få til noe som er unikt. Problemet med så mye av norsk kultur er at det nesten utelukkende er varianter av engelsk eller amerikansk kultur som man hyller som om det var noe spesielt. «Endelig er norsk hiphop oppe og går!», «endelig kan vi lage romantisk komedie på film!». Det er som et barn som har lært og gå, og så slår man seg til ro til det. I stedet for å prøve å finne ut av hva som er unikt for Norge, ikke nødvendigvis bare haringfela, men andre ting som er norske som man kan la vokse frem. Som man kan dyrke. Ting som kun kan vokse fram om man lærer seg å tenke annerledes, som man ikke bare kan gå å hente om man gidder.

Alle snakker om at det finnes så mye bra, og det er mye bra, men nesten alltid når jeg ser noe nytt som er kult, så viser det seg til slutt at det er rappa fra et engelsk talkshow som ingen har hørt om.



Tiden er ute, men Jono har selvsagt en ekstra overraskelse på lur, helt på tampen. En dadaistisk dessert. Fordi han, uttalt på kledelig selvironisk vis, er livredd for å pådra seg senebetennelse grunnet nitidig autografskriving til Marcelo og resten av fansen, har han nå gått seg til anskaffelse av et helt unikt Jono El Grande-stempel, med pute og blekk, og vi er så heldige å få bivåne den aller første platestemplingen i anledning Neo Dadas post-releaseparty i Soho. Jono er også blitt en ivrig fotoblogger, og du kan følge hans visuelle dagbok på Facebook. Han tar bokstavelig talt bilde av alt han ser og alt han gjør, til en hver tid.



Hans neste prosjekt skal visstnok være å adoptere enn mann som er eldre enn seg selv, og la han bo i bakgården i noen poser. Om dette blir noe av må gudene vite, men det er helt sikkert at vi ikke kommer til å slippe denne hyperaktive gentlemannen av syne i så mye som et fjerdedels sekund. Til det har han alt for mange morsomme hatter.