Det er 20 år siden Jurassic Park tok verden med storm. Da var jeg 5 år, jeg tasla rundt i badebukse og sandaler og gav faen i dinosaurer. Mot slutten av 90-tallet så jeg filmen på VHS i en eller annen kjellerstue i Larvik. Selv i slike beskjedne omstendigheter fremsto filmen som en voldsom opplevelse. Mange scener har brent seg fast: helikopteret som flyr over Isla Nublar, ringene i vannglasset, raptoren som åpner en dør.
I anledning Jurrasic Park 4, som er rett rundt hjørnet, relanseres nå flaggskipet i franchisen i 3D.
Og det er helt greit for meg, for Jurassic Park er et overflødighetshorn av 90tallsgull. Et stjernelag bestående av Sam Neill, Laura Dern, Jeff Goldblum (hvor ble du av?), Richard Attenborough, en kjederøykende Sam Jacksen, Bob Peck, og den fete grisen Wayne Knight. Animasjoner som faenmeg har tålt tidens tann på beundringsverdig vis. En eventyrlig og lettbeint historie. Et skamløst John Williams-soundtrack. Gode dramaturgiske grep fra en pre-dritt Spielberg. Godt håndverk over hele linja. 3D-effektene er smakfulle og fremhever et allerede godt utgangspunkt. Jurassic Park er blockbuster-kunst par excellence, og både nostalgikere og first timers burde kjenne sin besøkelsestid.
Jeg tok meg forøvrig i å føle en overraskende sympati for John Hammond, fyren som prøver å etablere parken. Han er bare en mann som gjør så godt han kan, men han får det ikke til. Han vil lage en kul park for store og små, men alle motarbeider ham, dinosaurene lager kvalm og alt går til helvete. Den stakkars jævelen spiser iskrem alene i natten.